En liten klapp på skuldra..

Hei.

Når man leser avisene eller ser på tv så får man et inntrykk av at flyktningemenn er noen fæle fyrer. Mest sannsynlig tilhører de IS. De undertrykker i allefall kvinner og du bør i allefall ikke treffe dem alene i en park eller på en festival. De fleste er ikke flyktninger en gang. De kommer hit for å snylte til seg våre penger og goder. Fordi de har lest på nettet at her får alle alt de vil ha.

Så akkurat i kveld har jeg faktisk lyst til å gi en klapp på skuldra til disse mennene.

For jeg møter noen av dem hver dag når jeg leverer i barnehagen. De kommer trillende med barnevogn, de har denne morgenen husket støvler for de ligger pent dandert under vogna og minner meg på at, pokker, støvlene til Dis ligger igjen hjemme.

De går på fortauet med handa til sin lille treåring trygt i sin på tur til butikken. Ved siden av kompisen som har femåringen på sykkel på siden av seg. Kanskje med boblejakke og ull i august, men altså, nordnorge….

De strever med å forstå nøyaktig hvor mange luer en femåring kan bruke i løpet av en barnehageuke og de kommer med kake når det er deres tur å selge på forballkampen. Og de kommer på både treninger og kamper. Og foreldremøter. Og dugnader.

De er med kona si på helsestasjonen på seksmånderkontrollen og er kjempebekymret på grunn av gul bæsj i bleien og at kona er så trøtt og lurer på hva de skal gjøre. Og de er fra seg av bekymring når ungen får feber, men der de kommer fra så dør faktisk barn når de får feber og da er det ikke så lett å vite at her er det mest sannsynlig bare et forkjølelsesvirus som forsvinner av seg selv.

Og jeg tenker at det er pokker så imponerende faktisk.

Å komme hit, ikke forstå språket, ikke være vant til hverken nordavind, slaps eller at unger er ute uansett vær. Ikke være vant til forkjølelse, snørr og omgangsyke og ikke helt være sikker på om sola noengang kommer tilbake når den forsvinner i november.

Å komme fra et sted der nok pappaen ikke deltar så veldig i hverken spedbarnsstell eller grøtmating. Og grøt.. hvorfor skal egentlig unger ha grøt i stedet for ris? Eller grønnsaker. Og matpakke? Med brødskiver og youghurt. Og termos til tur og regnklær. Tre par regnklær, minst.

Å komme hit å takle alt dette. På strak arm. Og smile. Og vinke og si hei i porten hver morgen og svinge ungen opp på hofta mens man kjører barnevogna inn i skuret der den skal stå.

Jeg har lyst til å heie litt ekstra på disse pappaene i kveld. For de er steintøffe. Og flinke. Og kjempegode forbilder. Ikke bare for sine egne unger, men for oss andre også. Som helt gratis har lært hva som skal være i matpakken og i skiftetøykurven.

Jeg synes de fortjener bedre enn å bli kalt mulig IS-terrorist, voldtektsmann og snylter. Så kommer det pinlige “jammen det er jo ikke de vi mener, det er jo de andre, de du snakker om har jo integrert seg og er som oss” Men det er dem det rammer. Det er de som hver dag må bevise minst tre ganger så hardt som en av oss heldige som er født og oppvokst her at de fortjener sin plass i livet. At de fortjener å være her. At de fortjener å trille den barnevogna og skifte bleier kjøpt på coop.

La oss i stedet heie dem frem. Og opp. Og gi dem den selvtilliten de fortjener. For de er akkurat der de skal være. De skal ingen andre steder. De har flyktet ferdig. De er faktisk ikke en gang flyktninger lengre. Selv om det er merkelappen vi klistrer i panna deres. Som de aldri blir kvitt uansett hvor godt de snakker klingende nordnorsk.

En annen dag skal jeg snakke om jentene og damene. Men i dag heier jeg på mennene. På pappaene. Og på alle ungene med flotte fedre. De trenger ikke hjelp fra oss, ikke mer enn andre. Men en heiagjeng i ryggen. Det skader aldri..