479 moh og legoklosshus

Hei. 

Det ble tur. Mammaen trumfet igjennom tur til tross for mange og lange høylydte protester. 

Så vi startet med Isa i sitt sedvanlige sprudlende og positive turhumør. I midlertid så fant hun og Yme ut at denne turen slett ikke var så ille så de raste avgårde i fullt firsprang. 

Dis har tjent stort på å få utfolde seg i klatrevegger. Ulent terreng er ingen sak å forsere. Men så ble hun litt sliten og litt trøtt. Det var feil å sitte i bæremeis, det var feil å gå. Det var feil å sitte på mine skuldre og feil å sitte på rygg. Men jeg sier dere. Gullvafler altså! Med jevn forsyning av gullvafler nådde vi turens første mål uten større problemer enn litt lite vann i drikkeflaskene.

Turens første mål het lappsteinen. Ikke vet jeg hvorfor men kanskje det har sittet en same der en gang. Uansett. Vi kom opp, og vannflaskene var tomme. Henning så en bekk i det fjerne. Og la avgårde. Uten mobil.. og det varte og det rakk. Vi andre ventet og ventet. Og jeg begynte å lure på hvor lenge venter man egentlig før man begynner å lete? Da jeg seriøst vurderte leteaksjon kom han over kanten. Med vann, i live. Det siste der var vistnok litt flaks. 

Så startet vi på andre halvdel. Den delen Isa absolutt gledet seg mest til.. eller ikke. Den delen med stup og dødsstier og 400 meter rett ned i avgrunnen. “Ikke en tur for de med høydeskrekk” sto det i beskrivelsen. 

Men Isa fikk se legoklossehus. Så til de grader. Det kilte i magen og vi så rett ned i avgrunnen flere ganger. Yme gikk som en prest. Tullet ikke og hoppet og spratt ikke på stien som snodde seg langs kanten. 

Og vi kom til toppen. Til tross for Eir sitt vonde kne, til tross for dødsstup og til tross for ben som nesten ikke klarte å gå lengre. Vi ringte mormor på facetime. “Finnes det ikke et eneste fjell i Gildeskål som ikke er en dødsfelle?” Joda, det gjør det sikkert. Men ikke som har så bra utsikt!

​

Fem timer etter avgang var vi nede ved bilen igjen. Og jeg tenker at vi jammen har laget noen bra unger vi to..

Unger som kjefter og syter og krangler og sloss. Men som trasker avgårde, biter tennene sammen mot vonde knær og høye stup. Som ikke gir seg. Og som hjelper hverandre frem og opp og til slutt står på toppen. Sammen. 

Når vi kom tilbake til vogna var det så klart fint vær. Sola vi ventet på hele helga kom til slutt. Når vi dro… men sånn er det. Og nå ser Isa med glede frem mot neste uke. Jeg har vakt hele uka, kan ikke nærme meg hverken et fjell eller en topp. Turfri så langt øyet kan se.. Lykke.