Den nest beste turen i vårt liv…

Hei. 

Jeg vet ikke om det var den beste ideen jeg har hatt. Å planlegge en tur, sånn ganske lang, etter jobb. Med unger som allerede før start var trøtte og slitne etter en dag i barnehagen og på skole. 

Dis slang seg i hengekøya med youtube, Yme sank sammen i sofaen, Isa prøvde så godt hun kunne å gjemme seg på rommet sitt. 

Jeg smurte baguetter. Med kylling som Eir hadde stekt etter skoletid. Og med ost og skinke. 

Etter milde, så litt mindre milde og til slutt ganske ekstreme trusler om null iPad, tv, godteri eller noe som helst som kan gjøre livet verdt å leve ble Yme med. Isa også. Dis gjespet fire ganger fra inngangsdøra og bort til bilen..

Men vi kom oss avgårde. Og ut på tur. Full av optimisme og med to soppkurver. 

Fortsatt ved godt mot og fortsatt med alle gående på egne ben kom vi til første rasteplass. Kjeks og sjokolade. God stemning.

Så begynte det å røyne på. Selv en kortvarig ekstrem lykke over å finne fire steinsopp på en gang hjalp ikke på slitne ben, trøtte barnehagekropper og en evindelig lang slak bakke. Og av de fire steinsoppene var tre markspiste. 

Dis gikk ut og inn av bæremeisen. Ikke skulle hun gå selv, men når hun kom i beremeisen skulle hun jo absolutt heller gå selv. Yme skulle helst gå rett foran føttene på Eir og bråstoppe hver tredje meter for å plukke teigbær. Isa hadde trange tursko. 

En stusselig steinsopp, en babyrøyksopp som Yme fant selv og en halv rødskrubb senere kom vi ut av skogen og øynet håp. Og til slutt kom vi opp. 

Baguetter, sjokolade og kjeks. Glemt var alle lidelser og Yme utbrøt, som han stort sett alltid gjør at “dette e dein bæste turen æ har vært på!” 

Vi gikk ned en annen vei. En litt mer spennende vei. En vei med litt klatring, stup og slikt som gir lykke. 

Dis mente at stien helt klart burde gått i tretoppene, Yme mente vi balanserte på toppen av verden. Eir var lei hele turen og kom hjem lenge før oss andre. Jeg fant to ynkelige kantareller. 

Klokka var blitt åtte. Trøtte bein fant hvile i en beremeis og Dis sovna som en stein. Yme plukket  teigbær hele veien ned. 

Vel hjemme ble en sovende Dis bært til sengs. Yme på sin side satt klar som et egg. Han hadde tross alt vært på sopptur. 

Så en steinsopp, en halv rødskrubb, to små kantareller og en babyrøyksopp ble stekt, saltet og pepret og spist av plukkeren selv. Konklusjon: “dette va nok dein næst bæste turen i mitt liv! Dein bæste va på Finneskua!” 

Så da så. Til tross for krangling før avgang, klaging, tilløp til slosskamp underveis, fortvilende lite sopp og trange sko. Det var en fin tur. Og til helga blir det camping. Med tur.. Alle hjerter gleder seg. I allefall mitt hjerte.