Når Ole Brumm ikke vil sove…

Hei.

I dag må jeg innrømme at jeg har slitt litt. Det har vært så mandag som det bare kan bli. Sånn vanligvis så takler jeg å være litt trøtt på jobb. Det går fint. Jeg sitter liksom ikke å gjesper foran pasientene av den grunn. Men i dag. Heldigvis var det koselige pasienter som slett ikke ble fornærmet og som trodde på legen som bedyret at jeg faktisk var veldig interessert i å høre på det de sa selv om det snek seg inn et og annet gjesp. Og de trodde meg på mitt ord da jeg bedyret at det hele skyldtes Ole Brum….

Altså. Før sommerferien sov Dis søtt og vakkert på rommet sitt. Hele natta. Nesten hver natt. Vi ble rent bortskjemte med nattesøvn. Det var et unntak når vi måtte inn til henne.

Så kom sommerferien. Hun lå rett over hodene våre i vogna og på Setskog lå hun på madrass inne hos mormor og morfar sammen med Yme.

Nå sover hun ikke søtt på rommet sitt. Og siden sprinkelsenga er en saga blott sniker hun seg over loftsgangen og kommer inn til oss. Jeg har forsøkt å gå tilbake med henne. Ventet til hun sover igjen. Og ti minutter etter står hun der igjen.

Så også i natt. Hun sto utenfor døra vår, som av noen anledning var lukket, og ropte.

“Hallo??? Hallllloooooooo?? Brumm søv!!!!! Brumm søv!!”

Hun sto der ikke alene nemlig. Hun sto og holdt en diger Ole Brumm. En bamse jeg har hatt siden lenge før jeg traff Henning. Den er på størrelse med Dis.

Meget bestemt trampet hun inn på soverommet sammen med Brumm. Kastet ham opp i senga og når jeg kom inn etter å ha hentet en flaske lå Henning, Ole Brumm og Dis sirlig på rekke i senga.

“Kan hun ikke bare ha ham her? Kanskje hun ligger oppå ham og ikke oppå oss??” Hvorfor Henning sier oss vet jeg ikke helt. Dis ligger ikke oppå oss. Hun ligger oppå meg. Helst med halve kroppen over hodet mitt.

Jeg gav det en sjanse. Det funket ikke. Vel, hun lå til dels oppå Ole Brumm. Men Ole Brumm lå da oppå meg. Så lå hun oppå meg mens Brum lå på siden av oss. Så lå hun på siden av meg mens Brumm lå oppå hodet mitt. Han der Ole Brumm var ikke særlig trøtt skal jeg si deg. Han var mer lys våken propell. Til tider virket det i allefall som han hadde propell for han beveget seg fryktelig fort opp, ned, sideveis og hit og dit. Til og med Henning ble flere ganger involvert og havnet både under og over Ole Brumm, flasker og ungen.

To flasker, utallige forflytninger av både henne og Ole Brumm og mange og lange minutter for ikke å si timer senere sovnet vi igjen. Og så ringte vekkerklokka. Jeg sverger. Jeg lukket øynene for endelig å sove. og da ringte den. Føltes det som i allefall.

Da jeg over morgenkaffen på jobb fortalte om dette så jeg formelig hva turnuslegen tenkte.  “jeg skal aldri ha barn, husk det, jeg skal aldri ha barn..” Det er i grunn mange turnusleger hos oss som har tenkt de tankene. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Et enda større under er det at turnusleger som har vært hos oss faktisk har endt opp med å få barn. Flere stykker faktisk.

Da jeg begynte å skrive dette trampet det igjen over gulvet oppe. Den andre Brumm-bamsen, den som ikke er så stor var på vandring. Den fikk gå å legge seg igjen. I senga si. Sammen med hun som hører til der. Så får vi se hvor lenge det holder i kveld…