Hei.
Da klokka ringte i morges satt Henning allerede og spiste frokost. Spenningen var til å ta og føle på. Kom vi oss med ferga som skulle gå 10:40? Kom vi oss ombord?
Vi lempet mer eller mindre våkne unger i bilen og kjørte mot kaia. Der var det ikke tomt slik vi hadde håpet og trodd. En nøye optelling av biler foran (og ei vogn) samt telling og sammenligning med bilder fra fredag tilsa at vi med nød og neppe skulle komme med.
Med nød og neppe og to cm klaring kom vi med.. og i land på andre siden.
Kvelden før gikk diskusjonene om hvilken vei vi skulle kjøre nordover. Alternativene var over et fjell og ned til Mosvika og over Skarnsundbrua eller veien via Malm.
Et par konjakk etter kaffen mente lokale kjente at det skulle gå helt fint å kjøre det fjellet selv med vår vogn.
Vi har kjørt det fjellet en gang før. For ti år siden. Grusvei, bratt, jeg har fortsatt bilder på netthinnen av campingvogna vi møtte som mer hang utover skrenten enn oppå veien.
“Kjør om Malm” sa svigerfar. ” Det er litt smalt og svingete et stykke men ellers er det fint”. Henning var enig. Han mente å huske at det var helt greit å kjøre den veien.
For å si det sånn. Utsiktsmessig rok vi den rette veien. Det var bedårende vakkert.
Litt smalt et stykke er et relativt begrep. Det var noen mil.. og LITT smalt..
“Når du må stå i ro førr at motorsyklan ska kom førbi oss så e dæ ikke ein bra vei!” Eir var ikke særlig imponert over hverken veistandard eller farens minne av hvor bra veien var.
Henning startet ut positiv. “Så lenge vi ikke møter bussen eller melkebilen så går dette bare fint, og det er jo søndag så ingen grunn til at vi skal gjøre det.”
Heldigvis var det en møteplass der vi traff den andre campingvogna..
Ettersom milene snirklet seg avgårde ble Henning stadig mindre positiv i sine uttalelser.. Etter å nesten ikke ha fått med vogna rundt et par svinger, kjørt forbi et par skilt som fortalte at NÅ ble det smal vei og nesten ikke fått den forbi skiltet var det mer
“Men faen da! Hvor er veien? Er dette veien eller har vi havnet i oppkjørselen til noen??”
Men som sagt, utsikten var upåklagelig.
Vi kom til Malm. Der gangveiene var ca samme bredden som veien vi hadde kjørt på de siste milene. Og det ble gul stripe på veien etterhvert og bare velstand.
Vi kjørte gjennom porten til Nordland. Og det er noe som skjer da. Bilhjulene smøres inn med sirup og alt går i sakte film. Milene fra den porten og til Mosjøen er fem ganger lengre enn mil alle andre steder i hele verden. Det går altså slett ikke fremover selv om bilen tilsynelatende kjører i åtti, ungene er snille og solen skinner.
Ved Storsvenningvatnet (tror det hette det) måtte vi ha pause. Vi fant en kjempefin rasteplass som vi allerede nå har planlagt å bruke til overnatting neste år. Og vi spiste sjokoladepudding og gele og nøt sola. Yme sprang litt og Dis fikk huske.
Men jeg nektet å stoppe sør for Mosjøen. Og etter uendelig, uendelig, UENDELIG lang tid kom vi endelig dit. Hvorfor folk der parkerer bilen ved dieselpumpa for så gå inn på bensinstasjonen og sette seg for å spise pølse det aner jeg ikke, men etter noen pene ord fra Henning som kjørte rundt den stasjonen med vogn ca tre ganger fikk vi fyllt både diesel på bilen og vann på vogna og startet jakten på overnattingssted.
Vi endte rett sør for Korgfjelltunnellen. Sammen med ni bobiler, en buss, en campingvogn og to telt sover vi her i natt. Og det kommer stadig fler, så liver er fortsatt spennende. Er vi innepaekert, vil vi komme oss ut herfra i morgen?
Da vi kom sto sto det bare to bobiler her så vi nøt kveldsmaten ute i det fri. Baguett med sesamfrø på egner seg dårlig i vogn, så jeg sa vi måtte spise ute.. jeg angret litt. Det var mygg her. For å si det mildt. Bildet av Yme under her sier det meste om hvor store og hvor mange de var.. Litt usikker på om han er mest redd for at de skal spise ham eller maten…
Men igjen. Utsikten var upåklagelig fra vogna og som alle andre dager i ferien nøt vi vognlivet med høy kosefaktor. Livet er godt i campingvogn med 4G..
