Kjøredag… 

Hei. 

“Æ ska ikke stå opp!”

Det fortsatte i samme dur. Frokost skulle han i allefall ikke ha. Av en merksnodig grunn ble han med på det årlige sofabildet med oldemor som vi alltid tar på morgenen den dagen vi drar. 

Du kan vel gi oldemor en ordentlig hadekos? Det er jo et helt år til neste gang…

Du store rabalder. I følge ham var det jo akkurat det han hade gjort og et rautende hadet mens han trampet forbi måtte da holde..

Vi kom oss avgårde. Etter flere lange diskusjoner om teite hodetelefoner og familier som slett ikke var hyggelige kom vi til Kirkenær. Og det enkel er ofte det beste. Bestikkelse med en pose potetskruer. Fred, ro og film helt vi stoppet på den nye severdigheten i østerdalen, Stor-elgen. 

Vi har jo vogn. Vi laget lunch med pasta på boks og satt i skyggen av storelgen og spiste. Vi var veldig glade for at det ikke kom elgbæsj ut av den enorme elgrumpa og jeg måtte la meg imponere over at ingen detaljer var utelatt under den elgen. Så klatret vi i hinderløypa. En skikkelig lang og god pause med akkurat nok fysisk aktivitet til at det var greit å sette seg i bilen igjen. 

Bilturen videre var sånn vi vanligvis pleier å ha det. Fornøyde unger, film, mil som blir spist. Dis fikk flaske og sov i nesten tre timer. Gofølelsen kom og vi husket hvorfor vi liker bilferie.

Dagens mål var Flakk og campingen på fergeleiet. Verdens minste vei inn og innmari trangt. Vi snudde. Etter en nervepirrende snuoperasjon var vi litt rådville. Men rett borti svingene på Rye fant vi en liten båthavn der man kunne stå mot en hundrelapp til bonden som eide plassen. Fin strand, bølgeskvulp og vind i håret. Nachos og filmkveld med Trio, olavskrinets hemmelighet. Kos. 

​