En lang dags ferd mot Danmark…

Hei.

I morges var det en som var trøtt. Det tar på å være på konsert og Yme hadde alldeles ikke tenkt å stå opp da jeg forsøkte å dra ham ut av senga kvart over sju. Dis derimot hadde fått mormor på stettene klokka fem og var helt klar til å sette seg i bilen og sette snuten mot Danmark.

En morgentrøtt Yme til tross. Halv ni var vi klare. Vogna var festet på bilen, mormor lå i kolonne bak, Danmark here we come.

Det var sol og fint vær ved Svinesund.

Fortsatt sol og fint vær ved Gøteborg. Og kø. Kjempekø. Sånn kø som kan få enhver til å rive seg i håret. Men vi hadde et stort lager smågodt. Og Pepsi Max. Og potetgull. Så da gikk det bra..

Etter sånn ca ti timer i bil begynte tolmodigheten til Yme å forsvinne. Alle filmer han ville se var sett, han hadde fått både Isa og Eir sure, foreldrene skulle få sparken og volumet på både latter, hyl og vræl overgikk det ethvert øre hadde godt av. Fint at det da bare var sånn ca en time igjen. Men god hjelp fra Dis til kjeftingen. Hun er en kløpper på å få til tonefallet om ikke ordene er helt der..

Fortsatt sol og fint vær. Vi passerte Helsingborg og så det forgjettede land Danmark på andre siden. “Dæ kommer til å ta minst tre år! Vi ska over heile havet mamma!!” Yme så ingen ende på elendigheten.

Vi kjørte Øresundsbroen. Fantastisk byggverk. Men så skummel. Jeg vet ikke hvorfor men bruer er generelt skumle. Andre har panikk i tuneller, jeg har sånn dommedagsfølelse hver gang jeg kjører ut på en bro. Særlig store, høye.. Som Kjellingstraumbrua, Tjelsundbrua, Øresundsbroen… De tårner seg opp og får meg til å føle at jeg kjører inn i en episode Game of thrones.. Eller noe annet.. Som det ikke er noen vei tilbake fra.

Men på samme tid. Fasinerende. Og Yme hadde sine ord i behold. Vi kjørte over hele havet. Vi så seilskuter og frakteskuter og vindmøller som sto i vannet. Og vi så København i en merkelig tegneserieaktig himmel.. Og da kom regnet.

Og det regnet. I strie strømmer regnet det. Men vi tråklet oss på plass på Copenhagen Camping. Og hadde ikke Yme kommet ut av bilen når han gjorde så hadde ingen av oss hatt vettet i behold. Med en hilsen om at både jeg og faren hadde sparken, at ingen brydde seg om hva han ville og at han nok skulle flytte fikk han på seg sko og jakke og fire unger sprang avgårde i regnet for å finne en lekeplass. Og kom desto mer lykkelig tilbake.

Fred og harmoni. Dis fant senga. Eir fant søskenbarn i nabovogna. Mormor og morfar fikk kvelds og Isa og Yme spilte Dragon City til det ble mørkt.

Og solen kom. Og skinte gjennom regnet. Og camping. Ja det er fortsatt fantastisk.