Jentefotball…

Hei.

Eir spiller fotball. Hun står i mål. Og i år må jeg si at fotballsesongen har vært ulidelig spennende. For Eir spiller på et rent jentelag i år. Og fra å være litt sånn der i bakgrunnen har nå jentene ballen i egne hender for å si det på en litt keitete måte.

Og siden de er et jentelag så er de med i Bodø-serien. For å få spille mot andre rene jentelag. Men det er jo alle lagene som har gruset oss så inn i margen tidligere. Så det var med bevende hjerte jeg kjørte til første bortekamp. Det var med litt mindre bevende hjerte vi møtte opp for å heie på første hjemmekamp.

​

Men vet dere hva? Jentene har enda ikke tapt en eneste kamp i serien. Våre sju jenter. For de er bare sju. Det vil si at alle, absolutt alle er en like viktig brikke på det laget. Og er en syk så er det krise, så her spilles det med både sår hals og vrikket fot.

Og det gjør noe med laget. De er en sammensveiset gjeng. De heier på hverandre og de gjør hverandre gode. For de har ikke fler å ta av. Til forskjell fra lagene som de møter som bytter ut hele laget fire ganger i løpet av en kamp. Så våre jenter springer fire ganger så mye. Men de vinner! Og vi står på siden og roper. Og heier. Og er så innmari stolte!

Og i helga var det fotballturnering. Første kamp halv ti og mormor, jeg, Yme og Dis ble med som heiagjeng. Henning kom fra nattevakt så han og Isa kom etter til kamp nummer to..

De vant første kamp 2-1. Og så var det en laaaaaang pause. Fotballturneringer kan være litt kjedelig for den som ikke spiller fotball. Så jeg, Yme, Dis og mormor dro på kafe. Og Yme og mormor fanget pokemons midt på kafebordet..

Med en enda større heiagjeng på plass var seieren sikret i både andre og tredje kamp.

Det var forøvrig litt sånn ymse med den heiagjengen. Mormor gikk hvileløst rundt ved linja og ropte og heiet som om det var landslaget som spilte. Yme var mer opptatt av sine egne  kamper. Altså Pokemonkamper. Og Dis.. ja dere ser selv.. Isa synes fotballturneringer er rett ut grusomme. Masse voksne som roper og skriker og masse unger som løper etter en ball. Usigelig kjedelig.. Så Henning tok med hele heiagjengen hjem slik at bare mormor og jeg ble igjen..

​

Så var det pause igjen. Og siden Pokemonfantasten var dratt kunne Eir og mormor rundstjele hverandre og en tante sørpå i Coin Master. Jeg nøt å spise to kakestykker og en pølse med brød helt i fred og ro..

Fjerde og siste kamp. Mot vår nemisis.. De eneste vi ikke har slått i serien. Bare spilt uavgjort mot.

Det ble en dårlig start med et baklengsmål. Så et til. Men så våknet jentene og fikk ballen i nettet.

Men med kun en innbytter og tre kamper fra før på dagen i beina så var det etterhvert en litt sliten gjeng der på banen. En sliten gjeng som gav alt. Mot et lag som hadde dobbelt så mange spillere å bytte med. Så det ble et baklengsmål til. De var flinke de på det andre laget. Kjempeflinke.

Vi på tribunene ropte. Vi heiet, vi holdt for øynene, vi jublet. Vi heiet enda mer. Jentene storspilte. Eir fikk en lårhøne og en vridning i kneet men sto som en mur i mål de siste ti minuttene alikevel. Og vi hadde skudd på mål, opptil flere. Mormor hadde ikke stemme igjen. Ingen av oss andre heller. Men det ville seg ikke. De tapte. Men for oss vant de.

Og når Eir haltet av banen og med tårer i øynene fikk is på kneet etter kampslutt har jeg sjeldent vært så stolt. Av de alle sammen!

Premieutdeling med pokal som seg hør og bør.

På onsdag har jentene siste kamp før sommeren. Mot et av lagene vi slo på lørdag. Vi heier. Trenerne har lovet is for hver seier. Det har blitt noen is. Vi satser på en til.

Og det er ikke det at de ikke skal lære å tape. Men disse jentene her har virkelig tapt og tapt og tapt. Alle kamper i serien, alle kampene på cupene. I flere år gjorde de ikke annet enn å tape. Men de har holdt latteren, gleden og vennskapet gående. Og nå vinner de. Endelig. Og det er så utrolig morsomt. Så vi heier. Og er der når de tilslutt går på et tap også i denne serien. Men vi satser på at det blir på andre siden av sommeren!