Det er ikke deg, det er meg..

Hei.

Det var sommer, det var sol og året var 2011.

Vi kjøpte oss båt. En kjempefin båt. Som gikk fort og som hadde god plass til hele familien på fire. Uten at vi trengte å slå ned sofaen og bordet. Det var kjøkken i den. Vi kunne koke fersk fisk som vi akkurat hadde fisket.

Det var lykke. En lang og fin sommer var det lykke. Det var glade barn. Det var en mormor som trosset både vannskrekk og båtskrekk og var med både hit og dit. Vi så Fugløya fra nært hold, vi kjørte ved siden av hurtigruta. Vi kom innerst i Beiarfjorden før vi snudde pga vind og la til kai på Kjelling. Vi dro til Rødøya og lå anføttes med masse andre båtfolk. Vi hadde funnet lykken i livet.

Ungene sov så godt i båten. Vugget i søvn til lyden av vann som klukket rundt skroget. Vi sov godt. Livet var godt.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Vi var på tur med hurtigruta. Det var dønninger.. Jeg ble så dårlig. Noe så inn i det grønne dårlig. Jeg var dårlig i nesten to uker etter at vi gikk av hurtigruta i Bergen. Og jeg ble aldri meg selv. Selv det å stå på en flytekai er litt problematisk for magesyren velter opp, svimmelheten kommer og jeg vil bare spy. Ikke kan jeg gjøre noe annet enn å se frem når vi kjører bil. Fergeturer er et mareritt med mindre jeg kan stå ute i frisk luft.

Vi har jo håpet at det skulle gå over. At vi atter skulle sette oss i båten. Nå ikke fire, men seks. Men det skjer jo ikke. Det balanseorganet mitt er nok ferdig. I allefall til båtbruk.

Og båten har stått der. På slipen. Og tålmodig ventet. På at unger ble født, på at kvalmen skulle bli borte, på at vi skulle sette den på vannet igjen.

Nå er det med en smule vemod, men med en stor grad av realisme at vi sier nok er nok. Det er ikke deg kjære båt det er noe feil med. Det er meg. Buegangene mine for å være eksakt. De funker ikke. Ikke sammen med deg. Ikke sammen med noen av ditt slag. Ikke en gang danskebåten er stabil nok. Så tro meg, det er ikke deg.

Så om noen der ute vil kjenne på litt lykke. Sannsynligvis etter at de en stund har øst litt kjærlighet over en ensom og oversett 27 fots båt så vet dere hvem dere kan kontakte. Den  selges som den er, må sees og alt det der. Men oppriktig talt, den har mye kjærlighet å gi tilbake. Og lykke. Masse lykke…

Jeg har på ingen måte tenkt å stå for salget, det tar Henning seg av. Så om noen har lyst å høre litt mer om denne stakkars ensomme båten så send ham en mail på: hdidriksen@gmail.com

Og om dere kunne dele… tusen hjertelig.