Bror!!!

Hei.

I bakgrunnen roper Dis: bror! bror!! BROR!!!

Og jeg sitter: skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I ti år, tre måneder og 5 dager har jeg kjempet en kamp. En noe ensom kamp. En kamp ikke mange forstår seg på. En kamp som for andre, les Henning, slett ikke er så alvorlig, men som han tappert har kjempet sammen med meg fordi han elsker meg og gjør det for å være snill.

Kampen mot de hærsens kallenavnene.

Jeg mener. Folk har navn. Om de nå ikke har fått vann fra døpefonten over hodet så har de uansett fått et navn når de var rimelig nyfødte. Noen har byttet navn. Men de har et navn.

Våre unger har, etter min mening da, helt objektive mening altså, veldig fine navn. Eir Linnea, Isa Victoria, Yme Sirius og Dis Asora. Sånn til daglig Eir, Isa, Yme og Dis. Det er det de heter.

Mormor har sluppet unna med snuskeruska, gullhøna, gullklumpen og pompa, men hun vet godt hva de heter og det er ikke det hun kaller dem til hverdags liksom. Og jeg lar mormor slippe de hardeste blikkene. Jeg mener, vi hadde ikke klart oss uten henne. Det er vært en “gullehøne” sånn hver tredje uke eller så.

De hardeste slagen var da Isa kom til verden. Av en eller annen grunn… Komplett ubegripelig grunn… Helt fryktelig merkelig grunn… så driver altså folk i Nordnorge og kaller storesøstre for Daddja. WHY????? For det første er det et fryktelig fælt ord. Det høres ut som om du svelger tunga di og ikke klarer å utale konsonanter. Og for det andre så er det da ingen som heter Daddja. Ikke Søssa heller. Tror jeg i allefall.

Så ved alle spede forsøk på å kalle Eir for Daddja slo jeg kontant tilbake med at “hun heter Eir!” Til nød kan dere si storesøster. Storesøster er en beskrivelse av hva Eir er i forhold til Isa. Det er greit. Men Daddja…

Når Yme kom var presset mindre. Det blir tungvindt med Daddja 1 og Daddja 2. Eller storedaddja og lilledaddja.. Og siden jeg allerede hadde markert territorium sa Yme både Eir og Isa klingende vakkert rundt ettårsdagen.

Dis er opptatt av navn for tiden. Hun peker på bilder og på folk og ramser opp til det kjedsommelige. Mamma, Laila (lala), Pappa, Isa (assa), Eir (ei), Sofie (sje). Og bror. BROR. Ikke Yme, ikke me, ikke Y. Bror. Vakkert uttalt, med r som slett ikke er der når hun sier Eir. Bror.

Og jeg: hvor er Yme?

hun: BROR!!! peker vilt og energisk.

Og jeg: kan du si bæ?

hun: bæ!

Jeg: kan du si ball?

hun: ball!

Jeg: kan du si stol?

hun: stol!

Med håp sier jeg: Kan du si Yme?

Hun: BROR!!!!!!

Hun sier: bror kos! bror gå bort! bror nei! min bror!

Så hun har jo nesten setningene der. Men å trykke ut et lite Yme.. neida.

Og jeg vet. Vi har jo kalt ham storebror. Men altså. Han heter Yme. Fine, fine navnet Yme. Han heter ikke bror. Nå kommer han sikkert til å bli hetende bror. Unger tar etter, snart sier Isa bror, Eir sier bror, jeg tar pokker ta meg selv i å si bror til ham. Dette må stoppe før det går helt rett vest.

Jeg vet, det er helt tullete, men jeg kjenner seriøst panikken tar meg her. Jeg får indre kløe og kramper i leveren av sånne kallenavn. Det er rett og slett bare en greie jeg har.

Send meg en klem, jeg trenger det.