Støpt i samme skje… trodde jeg..

Hei.

Vi har jo som den årvåkne leser har fått med seg fire barn. Alle med samme potesielle genblanding. Altså vi er biologisk mor og far til alle fire.

Og sånn utseendemessig så ser det jo slik ut. Foruten at Dis er utstyrt med en litt lysere fargepalett og Yme har et Y-kromosom så er likheten påtagelig.

Men på torsdag morgen så måtte jeg virkelig lure.

Jeg hadde klokka på kvart over sju. Her i huset er det ikke mye stearinlys og kos på morgenen. Her går det på samlebånd og uten tid til noe som helst annet enn akkurat det som må gjøres, og egentlig knapt nok det.

Etter mine tre slumreminutter gikk jeg for å vekke Yme.

God morgen, sa jeg. Nå er det ny dag.

“Æ vil ikke stå opp! Æ e såååååååå trøtt! Æ klar ikke å stå opp, æ kain ikke stå opp når æ e så trøtt” sa han og dro dyna godt over hodet for å skjerme seg for taklyset som jeg slo på.

Da får du legge deg litt tidligere på kvelden da, la være å bruke så lang tid når mamma sier at det er sengetid.

“Æ KAIN DA VÆL IKKE LÆGG MÆ NÅR Æ IKKE E TRØTT PÅ KVELDEN!!!! DÆ HJÆLP INGENTENG!!! Æ E TRØTT NO Å DA MÅ Æ SØV NO Å IKKE I KVELD!!” Dyna lå nå dobbelt over hodet, men volumet var det ingenting å si på alikevel.

Jeg sukket og gikk videre til neste rom. Isa satt i senga og så på meg når jeg kom inn.

God morgen, sa jeg. Nå er det ny dag.

“Æ veit det! Æ har logge hær i evigheter å veinta på at du sku kåm å vækk mæ! Du e altså utruli treig å stå opp på mårran! No får æ dårlig tid! Koffer kom du ikke før?”

Søskenlikhet.. Mhmm hører du sier det..