Mitt elskede NAV.

Hei.

Det klages mye på NAV. Det klages på TV, det klages i aviser. Det klages på facebook og det klages på butikken. Det er ingen som liker NAV. Alt de gjør er feil og de er bare vanskelig og firkantige. Ikke går det an å få et fornuftig svar om man spør om noe og skulle man være så uheldig å spørre så er det sannsynlige utfallet at de finner ut at du har gjort noe feil slik at de tar bort det som du trodde du hadde fått.

Og jeg sitter inne på kontoret mitt. Tviholder på lista mi med direktenummer til saksbehandlerne og tenker at “det er ikke mitt NAV de snakker om”.

For jeg kan med handa på hjertet si at jeg elsker, eller i allefall er veldig, veldig, veldig, VELDIG glad i mitt lokale NAV-kontor.

Jeg vet hvem de er, jeg kjenner dem. De vet at jeg liker Pepsi Max og har satt det frem når jeg kommer på møte. Jeg får en klem hos alle som en og jeg klemmer tilbake. De sender en høflig mail og spør om jeg har glemt legeerklæringen jeg lovet dem for tre uker siden og jeg har aldri, aldri noensinne fått et surt svar fra noen av dem.

De legger opp møtene sine etter legekontorets timebøker. De springer gjennom snøstorm og isende regn for å komme til mitt kontor for å avholde dialogmøter for at jeg skal slippe å bruke en ekstra konsultasjonstime på å gå ned til dem.

Når jeg ikke vet hvordan jeg skal gå frem i en sak så ringer jeg en av dem. Og de svarer. Og vet de ikke svaret så finner de det ut.

Nå tror dere kanskje at mitt lokale NAV-kontor bare er der for å få mine hverdag til å gli glatt og smidig. Men det er ikke sånn forstår du. De gjør alt dette fordi de vil pasientenes/brukernes beste.

De skriver avhandlinger lengre enn romaner for at søknader om arbeidsavklaringspenger skal gå igjennom. Se henter informasjon og venter og ringer og purrer og venter mer for å samle alt som trengs for at noen oppe i systemet skal forstå at dette her, denne søknaden her er viktig. At den er rett. At alt som skal være gjort er gjort. Og at akkurat dette er det rette for akkurat denne ene. Denne ene som de ser, som de kjenner og som de vil det beste for.

De leter med lys og lykte etter en IA-plass som gjør at akkurat han eller hun skal komme ut i jobb igjen og få en positiv opplevelse av det. Eller setter krav til arbeidsgivere som ikke gjør det de skal i forhold til tilrettelegging. Eller, og det er faktisk viktig, setter krav til arbeidstakeren og gir folk et vennlig puff i baken når det trengs.

De river seg i håret sammen med meg når jeg fra en eller annen saksbehandler på det sentrale østland har fått tilsendt blankett E 213, EØS, detaljert legeerklæring. Den er på 17 sider. Og jeg lurer veldig på hva saksbehandleren har tenkt å bruke opplysninger om pasientens vekt til. Også hvor mange grader vedkommende kan bøye handleddet. I allefall når diagnosen ligger veldig langt fra handleddet. De to linjene som var spandert under punktet “aktuell sykdom” kunne de med fordel ha gjort større. Men igjen. Mine folk på NAV blir like oppgitt som meg. Og gir meg en uke ekstra på å sende inn svaret.

Mine folk på NAV vil det beste for den som sitter i stolen foran dem. Og de prøver å gjøre det. Hver eneste dag.

Men noen, jeg vet ikke helt hvem, gir dem av og til elendige verktøy. Som f.eks sjema E 213. Sjema E 213 gir dem faktisk innmari lite å jobbe med når de skal skrive den avhandlingen sin. Vanlige legeerklæringer er hakket bedre, men på ingen måte gode. Mine folk på NAV har innmari lyst til å jobbe fortere, men må sitte å vente på treige leger, meg selv inkludert, som må skrive et eller annet, signere på et eller annet for at de skal komme videre.

Mine folk på NAV kan ikke si til ortopeden at hør her, om du bare opererer den skuldra litt fortere så har vi en flott IA-plass og tilrettelegging. For ortopeden hører ikke på dem.

Jeg hører på dem. De får lov å ringe meg. Eller maile meg. Og jeg prøver å svare. Fort. Helst og nesten alltid samme dag. Jeg har aldri hatt en telefonsamtale med dem som jeg ikke syntes det kom noe matnyttig ut av. Fordi vi alle tenker praktisk, litt utenfor boksen og forsøker å finne løsninger som funker.

Og vinneren er….

Faktisk ikke meg, selv om jeg lever godt med Pepsi Max på møter.

Det er pasientene!

Så fortsett å klag på NAV du. Da har du bare ikke møtt mitt NAV.