For alltid…

Hei.

I jula det herrens år 2000 var jeg hjemme på juleferie. Når man er 24, singel og hjemme på juleferie så kan det jo bli litt kjedelig. I allefall syntes min venninne som var 23 år, singel og hjemme på juleferie det. Så hun foreslo at vi skulle invitere en fyr som hun bodde på samme hybelhus som ned i romjula. Ikke at han var så kjekk eller noe, men han skulle være veldig morsom å feste med. Så hun inviterte ham. Dog ikke hjem til seg selv, nei det var visstnok mye mer praktisk å invitere ham hjem til meg av ukjent grunn.

For å avtale henting og slikt så måtte man jo snakke med denne skapningen på telefon. Og etter en kort samtale på jeg tror under fem minutter tikket følgende melding inn på telefonen min: “du er drømmedama, det kommer til å bli oss!”

Min tanke var at enten så er han psykopat, voldtekstforbryter, skikkelig rundbrenner eller rape gal. Ingen av delene var så innmari fristende. Men Elisabeth påsto hardnakket at han var trivelig så på kvelden tredje juledag sto jeg på hurtigbåtkaia. Sviktet av venninnen. Helt alene. Og tok i mot en vilt fremmed som visstnok hadde funnet ut at det skulle bli oss.

Og det ble det. Allerede 11 januar var jeg på besøk i Trondheim. Han hadde helt rett. Det skulle bli oss. Det var ikke noe alternativ.

Det er fortsatt ikke noe annet alternativ. Det er oss. Og 17 år senere så er det ikke bare oss. Det er fire til. Og et hus. Og ei vogn. Og en masse greier. Og faktisk, og det er helt sant, ikke en eneste smelle med dørene krangel. Begge har ligget på sofaen eller gjesterommet, men det er mer på grunn av omgangsyke og snorking. Mulig det skyldes min konfliktskyhet. Kan godt hende, men helst vil jeg tro at det er fordi det går an å snakke uten å krangle. Selv om man ikke er enige om alt. Noen, særlig min søster, vil påstå at vi er driiiiiiiit kjedelige. Men det får stå sin prøve.

Av og til, eller hele tiden så er vi ikke akkurat på samme politiske kurs. Men når vi bare skrur av tv og ikke ser på debattene så går det stort sett bra. Stort sett er vi enige om hvordan ungene skal håndteres. Vi irriterer oss over innmari forskjellige ting, han over røde lys som stenger brua ved saltstraumen, jeg over datamaskiner som ikke vil gjøre det jeg vil de skal. Så kan jeg si at det ikke er verdens undergang at man må stå foran et rødt lys og se på en helt biltom bru til det blir grønt, mens han kan si at en datamaskin aldri gjør noe annet enn det den får beskjed om. Og så kan begge bli litt sure fordi den andre bare ikke fatter problemet.

Vi er akkurat like elendige på klesvask og husvask. Og derfor bryr vi oss ikke. Vi er like dårlige på planlegging så derfor tar vi ting som de kommer. Vi er like asosiale begge to. Derfor ender vi i sofaen hjemme med Masterchef, facebook, dokumentarer fra alaska, Game of thrones og hverandre kveld etter kveld. Og vi liker det.

Og det går bra. Det har gått bra i 17 år så det er ingen grunn til at det ikke skal gå bra i 17 år til. Ikke det at vi tar hverandre for gitt. Jeg sier “jeg elsker deg” stort sett hver kveld. Hvis jeg ikke har sovnet. Eller han har sagt noe inn i hampen teit om norsk skattepolitikk. Da venter jeg til kvelden etter. Han sier at han elsker meg. Jeg tror ham. Og det er det. Så enkelt. Så vanskelig.

Sånn på tampen av Valentines dag så tenker jeg at stormende kjærlighet er vel og bra. Men sånn litt rolig vann og hverdag er det beste. Og at man bare vet at noen er drømmedama og at det skal være sånn. Alltid.