Bak fasaden…

Hei.

Jeg innser at forrige innlegg kan skape en viss illusjon om at når familien Didriksen drar på tur så er det bare idyll og rosenrøde skyer fra start til slutt.

Jeg fikk en kommentar nemlig. “så imponert over at alle får plass og koser seg, ikke krangler”

Så jeg tenkte. Som en ansvarlig samfunnsblogger. Som ikke skal legge vekt på allerede tyngede skulder. Så skal dere nå få den usminkede sannhet..

Altså. Vi kom jo til vogna sånn rimelig sent. Mer sånn kvart over ni var vel klokka. Fire minutter før vi kom frem sovna Dis. Og hun var ikke veldig interessert i å bli dratt ut i 16 minusgrader over en diger snøhaug og inn i ei vogn som ikke var så innmari varm. bakgrunnen for dette bildet her er at hun nektet plent å kle av seg noe som helst og heller ikke gi fra seg iPaden.. Jeg fikk av henne skoene til hyl og skrik og lot henne sitte der etterpå…

På neste bilde sitter Eir og Yme i fred og fordragelighet og spiller bilspill på appletv’n. Minutter senere har Yme sparket Eir i ryggen, Eir skyvd Yme ut av sofaen og det var vel så langt fra fred og fordragelighet som man kunne komme.

Når vi på lørdag spiste frokost røsket Dis tak i håret til Isa når hun skulle sette seg slik at halve skalpen så godt som løsnet. Man kan si det ble tårer. Yme satt mer med bena oppover veggene og følgene ble et helt glass med sjokolademelk ut over Eir og sofaen. Eir måtte skifte og hun ble ikke blid da hun hadde tatt på seg den ene gode stilongsen hun hadde og måtte bytte til den dårlige. Og jeg fikk akkurat tatt et bilde av Dis før hun hev all maten på gulvet kvelden før.

Ungene var veldig flinke på skitur. Men Yme hadde elendige hansker som han i tillegg omtrent spiste opp slik at de ble mer som istapper. Istapper på fingrene gir igjen sur unge og en stund der lurte jeg på hvordan jeg skulle få med meg en vrælende femåring hjem. Heldigvis ble han på mirakuløst vis blid igjen og satte avgårde med håp om snarlig hjemkomst og iPad. Samtidig erklærte Dis at hun var ferdig å gå tur og hylte i bæremeisen den siste halve kilometeren. Så jeg, Isa, Yme og Dis ventet ved rødekorshytta mens Henning og Eir gikk for å hente bilen. Dis smilte akkurat på dette bildet. Resten av tiden vrælte hun og gikk i ring i lysløypa mens hun ropte på faren som hadde forlatt henne.

Ungene nektet å gå ut for å grille pølser. Men det var riktig fint å sitte sammen med Henning på verandaen ved bålpanna. Sånn bortsett fra hylene innefra som vitnet om krangel om hvilken film som skulle sees.

På bildet under har jeg akkurat tjoret Dis fast i stolen fordi hun klatret opp og rev ned alle spillekortene og brikkene ørten ganger. Til gjengjeld hev hun iPaden i bordet fire ganger slik at det var like før den døde.

Og her er det like før Yme forlater i sinne fordi Eir ikke lot ham plassere bombene i Battleship slik som han ville.

Da vi skulle hjem nektet Yme å kle på seg. Så jeg lot ham gå ut barbent. Det var is på verandaen. Etter vrælene å dømme skulle man tro jeg tok livet av ham og han var slett ikke enig i at det var han selv som nektet å ta på sokker og sko. Da vi i tillegg hoppet over yndlingssangen hans i bilen på turen hjem fordi vi trodde han sov mens han bare hvilte øynene var han klar til å kvitte seg med hele familien. Ikke ble det bedre av at det var leggetid når vi kom fram.

Eir nekter notorisk å bli med på bilder for tiden. Noe som skaper fortvilelse hos undertegnede og hetter foran ansikt på bilder.

MEN! Og her kommer poenget folkens. Til tross for alt dette så fortoner turen i mitt hode seg som innlegget jeg skrev i går. Til tross for krangling, litt dårlig plass i senga fordi Dis måtte ligge mellom oss fordi hun gjorde et svalestup fra øverkøya og landet midt på nesa til Henning. Til tross for lugging og et glass med sjokolademelk i sofaen så inngir vogna til senkede skuldre og sjelefred. Og alle trives og alle koser seg innimellom, på skift og av og til også samtidig. Og alle vil tilbake. Så det så. Så hvilket innlegg som beskriver sannheten..? Det vet jeg sannelig ikke. Begge to tror jeg.