Vi bor dær de e fint!

Hei.

I dag var det “kom deg ut dagen”. Og det skulle være bål og tursti og fine greier i regi av Barnas Turlag.

Men noen ganger har man bare ikke helt lyst på masse folk og masse styr selv om det er hyggelig aldri så mye.

Så i dag gjorde jeg og Isa og Yme “kom deg ut dagen” til vår egen.

For det første så burde jo en “kom deg ut dag” i februar inneholde snø. Her er ikke et lite snøfnugg å spore så da øvet vi litt på sykling i stedet. Vi tok syklene til starten på turløypa.

Isa har et mål for året. Hun skal ikke gå tre fjellturer på ei uke slik vi endte opp med i fjor. Så da jeg sa at vi i dag kunne plukke med oss hele to postkasser i Telltur så var det en ny og annerledes Isa jeg hadde med på tur. Motivatoren Isa.

“Kom igjæn da Yme!!!!” “Du må jo GÅ! Hves vi tar to postkassa i dag så må ho Eir gå ut på tur TO ganga uten oss!! Komigjænda!!!!!!”

Yme var litt mer tvilende. Starten på turen var tross alt innmari kjedelig, med fin snøfri sti og slak bakke. Han mer forserte den i lav åling enn han gikk. Men med sjokolade og kjeks ved første postkasse gikk det i allefall an å smile. Og så fant vi et smilefjes i bakken også. Et tegn fra oven..

Vi kom oss til toppen og utsiktstedet. Der traff vi ei dame. Som sa at det var slett ikke langt til neste postkasse. Derimot var det ei skråning. Med en isbelagt sti. Og litt snø.

Da var det en som fikk fart på seg. For skråning. Med steiner. Og is. Og snø. Det er jo SÅ MYE MORSOMMERE!!! (det ble poengtert akkurat så høyt) Isa var fortsatt ved godt mot, og hun forserte is, stup og hengende trær uten et ord om dødsangst. Men hun presiserte at det var bra at mormor ble hjemme med Dis, for hun ville nok fått hetta om hun viste hva vi holdt på med. Yme var skjønt enig. Mormor er nemlig livredd for stup og unger som holder på å ramle ned. “Men æ ramle jo aldri ned, dæ bærre ser sånn ut” Litt usikker på om mormor ville blitt betrygget av det..

Etter at skråningen var forsert så vi ut over hele Inndyr. Vakkert, vakker. Og vi så både hallen og skola og barnehagen. Og opptil flere øyer.

Isa fant postkasse nummer to og dagens andre tellturpoeng ble innkassert. Og nå var humøret på topp også på Yme. Etter ytterligere noe sjokolade og vaffelkjeks satte vi ny fartsrekord nedover.

Vi gikk en annen vei ned. Ikke den kjedelige fine stien. Men en med litt steiner og stup og alt som gjøre det moro for Yme å gå på tur. Isa har i løpet av vinteren kommet frem til at om man bare går forsiktig så overlever man de fleste dødsstup og komkluderte med at det er verdt det siden Yme har betydelig større masjfart i dødsterreng enn sånn finturterreng.

På kanten av åsen sto vi og så ned på huset vårt. Sola skinte oss rett i ansiktet og jeg tenkte at sånne dager som dette er fine. Med to unger som får litt alenetid med mamma. og så sa Yme, akkurat da jeg sto bak ham og tok bilde:

“Mamma! Vi bor dær de e fint!!”

Og det er jeg helt enig med ham i.

Noen ganger er det greit å ta en pause. Ikke gjøre det man egentlig tenkte eller det som forventes, eller det de andre ville. Noen ganger er det helt greit å bare gjøre akkurat det du vil akkurat da. Og få sånne øyeblikk der du kjenner hva som betyr noe.