Why?

Hei.

Bare for å holde tråden litt fra i går. Dette med språk og ordbruk er jammen ikke lett. Og det skal jo læres.

Akkurat nå prøver vi å lære Dis at mamma ikke er et generelt ord for alle hunkjønn hun omgir seg med. Likeså at Hallo! eller rettere sagt hajjo!!! kan varieres med hei, morn og heisan sveisan.

Eir har fått en kjærlighet for bokmål. I et skingrende toneleie… Noen som får meg til å ville krype ut av mitt gode skinn. For hvorfor i all verden????? Satser på at det er en fase. Det må være en fase.

Isa på sin side synger mye av det som skal sies. I operastil. Ikke helt lite irriterende det heller. Men den fasen begynner heldigvis å gi seg. Nå er det mer at ting skal sies akkurat når noen andre sier noe. Og da blir man gjerne ikke hørt.. Med påfølgende fornærmede åsyn.

Men det værste står husets snart femårige gutt for. Han har funnet seg et  nytt ord. Og det har ingen mening. Og først trodde vi at det ble avsluttet med en K og var litt mer enn middels stresset for at han gikk og ropte (for normalt volum finnes ikke fra 4,5 år og et stykke frem) dette i tide og utide. Det er svaret på hva han har gjort i barnehagen. Det er svaret på om han vil ha middag. Det er svaret på hvem han lekte med og det er svaret på om han vil ha lue på seg. Det ropes på morgen og det ropes på kveld og jeg spør meg:

WHY????????

Hva får man ut av å til stadighet og minst 56 ganger om dagen, om ikke mer, å rope

SJOKOLADEBÆSJEKUUUUUUUU!!!!!!!!

Igjen, jeg håper det er en fase. La det være en fase. Og hva gjør vi om det ikke er en fase? Hva om det ved enden av bordet, etter at faren har holdt en tåredryppende konfirmasjonstale fortsatt høres sjokoladebæsjeku!

Jeg trøster meg i allefall med at det på grunn av litt uklar uttale der er brakt på det rene at det ikke er en K på slutten. Det ville faktisk vært enda værre.