Når trusler fører frem…

Hei.

Her er det fjerde juledag og vakt. Og både i går og i dag har hverdagsfølelsen vært overhengende med barnehage, SFO og jobb. Stakkars unger. Foreldre som jobber liksom. Isa ville forøvrig på SFO uavhenging av jobbende mor: “æ trur nok æ har dæ bæst på SFO” Smilende SFO-ansatte har premiert uttalelsen både med kakao, ostesmørbrød og jeg hørte ville rykter om marshmellows i den kakaoen så jeg tenker at hun hadde antagelig helt rett.

Forøvrig har det vært fint med jul. Glade unger, fine gaver. Det kan best illustreres med bildet av Yme som akkurat har hatt opptelling i gavehaugen sin.

Mitt fjes så omtrent slik ut det også da jeg tok ribba ut av ovnen på julaften. Om jeg aldri helt forsto vitsen med at NRK sendte togturen fra Bergen til Oslo i sin helhet, og Hurtigruta som stampet opp langs kysten var jo egentlig bare interessant når den gikk forbi her. Men jeg mener: Ribbe, minutt for minutt. Genialt konsept! Håper de følger opp med kalkun på nyttårsaften!

Men nå var det jo trusler jeg skulle snakke om. For jeg har jo et års tid prøvd å få fire unger til å sitte pent og se frem og kanskje også koste på seg et smil. På samme bilde. Det har ikke vært lett, jeg har lokket, jeg har laget grimaser. Jeg har forsøkt bestikkelser. Men julaften knakk jeg koden.

Jeg startet allerede da jeg gikk ned trappa på morgenen. “Ingen julegaver blir åpnet før mamma har fått ta et pent bilde av dere i penklær i dag!” Laber interesse. Ungen var fortsatt stort sett i pysjen og dessuten så bestemmer jo ikke mamma over nissen.

Nissen kom. Og hadde en gave til hver i sekken. Midt på dagen. Kjekt med sånn midt på dagen nisse altså. Ikke minst kjekt for nissen.

Så var det grøtspising og mandel. Og den glade vinner, som hadde håpet og håpet og håpet og håpet og håpet at han skulle få mandelen fikk åpne en gave til.

Jeg fant det da på sin plass å gjenta trusselen. Dette var siste gaveåpning før det bildet var på plass. Trusselen ble gjentatt mens vi tok på finklær, den ble gjentatt i bilen til kirka, den ble gjentatt i bilen fra kirka. Den ble gjentatt da vi kom inn hjemme. Den ble gjentatt under middagen.

Og se. Da Yme var ferdig med maten og vi andre fortsatt prøvde å begrense oss i knasking av svor hørte jeg: “mamma? ska vi snart ta det bildet??”

Og det gjorde vi. Og eureka og alt det der. Det ble opptil flere fine. Så det var en lykkelig mamma med ro i sjela som kunne legge seg på julaften. For jammen klarte jeg det ikke i år også. Et fint bilde. Trusler altså…. Kjekt å vite.

I morgen pakker vi og drar ei natt til campingvogna. Vi er lei av regn og satser stort på at det er snø på indre strøk slik at tre nye snøssparkesykler og et akebrett kan innvies.