Uka som gikk..

Hei.

Forrige fredag så planene for kommende uke omtrent slik ut. Bake fattigmann og smultringer i helga. Fire unger avgårde til skole og barnehage på mandag slik at jeg og Henning kunne dra til Bodø for å gjøre unna årets julegavehandel. Bake/rydde/brett klær/pynte til jul resten av uka ispedt juleluncher, luciaopptog både her og der og diverse andre juleting.

Det ble fattigmann! Eir sviktet totalt og dro til ei venninne for å pynte et Eritreisk juletre, men Isa tok ansvar.

Det ble smultringer også. Veldig gode smultringer. Laget av mamma og meg. For det begynte å tynnes i rekkene med oppegående unger. Yme hostet og harket, Isa fikk feber, Eir hadde minst 38,2 i temp. Dis derimot var i kjempeform. KJEMPEFORM! Endevendte huset minst fire ganger i løpet av en ettermiddag..

Søndag kveld var gode råd dyre. Takk og lov for gode venner. For mandag var den eneste dagen før jul jeg og Henning hadde mulighet for julegavehandel. Så etter en tur innom legekontoret der en noe kruppsyk Isa fikk inhalasjon med godsaker og en god dose Betapred ble hun og Yme overbrakt i kyndige hender for å tilbringe dagen sammen med ei som kvelden før hadde fått vannkopper. Ut fra bildene som kom utover dagen på melding hadde de en strålende dag. Og da besteforeldrene kom for å hente ville de heller ikke hjem.

Mandag kveld var det trykket stemning i Casa Didriksen. Tirsdag var jo som kjent 13.desember og her har det vært sunget Luciasanger siden begynnelsen av November. Med 38.7 i temp var Isa fast bestemt på at hun nok skulle klare å stå i det koret. I allefall om hun slapp å synge. Eir var feberfri men uten fnugg av stemme, men hun fortalte med fingerspråk at hun kunne mime. Yme var frisk som en fisk. Og Dis. Ja hun var like sprek som på søndag.

Tirsdag opprant, en noe trøtt Yme ble levert i barnehagen sammen med Dis, hvite kjoler og glitter lå i sekkene. Så dro jeg, med Eir og Isa på skola. Det var et nydelig Luciatog. Og sang. Isa så ut som om hun var i sin egen begravelse og Eir mimet så det ljomet. Innlevelsen var intet å si på selv om stemmen manglet. Jeg og Isa kjørte hjem og en noe betuttet Lucia dro seg opp trappa og la seg i sofaen.

Halv to ringte barnehagen. De ville bare si at når Luciaen var over så måtte nok Yme bli med hjem for han var ikke i form.

Klokka ti på to var jeg og Henning på plass i barnehagen. En noe feberhet Yme sang Lucia med den stemmen han hadde og Dis lurte på hvorfor i alle verdens dager barnehagen var invadert av tårevåte foreldre med blitz og hvorfor hun måtte vekkes for å få en hvit kjole og glitter tredd over hodet.

Onsdag morgen. Det skulle være juleverksted i Eirs klasse. En julegave til mormor skulle produseres. Det var ikke snakk om å være hjemme selv om legemammaen foreslo at man kanskje kunne dra på skola en dag man ikke hadde fullt så mye feber. Vel ungen har stålvilje og fikk prøve seg, men ble hentet hjem en time senere. Og sov resten av dagen. Hjerteskjærende tristhet over en grøtfest som forsvant i feber på ettermiddagen.

Isa begynte å få panikk. Ti dager igjen til jul og det var ikke akkurat julepyntet. At jeg hadde vasket 2 etage, ok, tørket støv på rommene til ungene mens Henning vasket badet var på langt nær nok.

“Pappa, no må du ta dæ sammen! Når ska vi få jul hær? Når ska vi få jul på alvor??” En Isa, bredbent, med hendene i siden tuller man ikke med. Så fargede julelys ble aller hastigst hengt opp i trappa, mens eskene med pynteting ble tatt ned fra loftet. At faren, etter en offesiell klage fra tre NAV-ansatte hadde hengt opp en ekstra julelyslenke på huset, satt opp juletre ute og lyssatt huskestativet telte ikke. “Hain gikk tross alt bare opp og ned en stige 20 ganga! No må hain begynn å ta teng på alvor!” Jepp, vi har en juletyrann i huset. Men hun er jo så fin da, i all sin barnslige glede over jul og førjulstid. Selv om dagens forslag kanskje var litt i overkant. Hun syntes nemlig vi skulle male huset rødt. Det ville blitt litt mer juleaktig da.

Torsdag. Julegudstjeneste. Isa var frisk. Eir lå til sengs, Yme lå i sofaen og Dis var i barnehagen. Og på ettermiddagen ble det julebonanza. Juletre ble hentet, og alle pynteting behørig plassert der de hører hjemme. Luciatoget i vinduet, englekoret på hylla. Noe måtte bytte plass da en ettåring med ekstrem lyst til å knuse når langt og lengre enn langt med små fingre. Men stort sett står ting der det skal stå. Og Isa kunne legge seg med ro i sjela.

Jeg la meg ikke, for posten hadde jo 16. desember som siste frist for pakkesending før jul.

Men nå. Nå er det sånn ca bare kos igjen. Jeg skal lage Sara Bernard. Og noen salater. Og så skal vi handle de aller siste julegavene. Må også pakke inn noe greier. Og så prøver jeg å fortrenge vaskerommet. Der ca alt vi har av klær er vasket men ikke brettet. Og så må noen gulv i det minste støvsuges.

Men jul blir det. Og i dag ble fire så og si friske unger levert på skole og i barnehage, og de holdt ut dagen så det er håp.