Lenge leve fattigmannen!

Hei.

Etter flere ukers fravær ankom endelig mormor og morfar Casa Didriksen i kveld. Han som gledet seg mest hadde allerede sovnet da de kom, men kom nå ned trappa med krupphoste, feber og verdens beste unnskyldning for å få sove sammen med mormor.

Det er bakehelg. Jeg og mamma og diverse unger skal lage fattigmann og smultringer i helga. Og når man lager fattigmann så blir det jo så mye eggehvite til overs så da blir det også kokosmakroner og vepsebol.

For noen dager siden snakket vi om julekaker på jobben. Og jeg sa at jeg i helgen skulle lage fattigmann. Jeg liker fattigmann. Det blir ikke jul uten fattigmann. Mor, eller farmoren min, laget alltid fattigmann til jul. Det var den beste julekaken jeg visste. Jeg fikk hjelpe til å knyte dem og sto andektig og så at fattigmann etter fattigmann kom gylden og fin opp av smultgryta. Etterhvert ble mor gammel og hadde ikke riktig motorikken inne til å stå ved smultgryta. Da overtok mamma. Selv om mamma nok ikke akkurat er like glad i fattigmann som pappa og jeg så har hun forstått at det faktisk ikke blir jul uten fattigmann. Og nå baker vi det her. Så får hun og pappa med en boks hjem. Ikke for det, de er jo stort sett her i jula, men en boks fattigmann må man jo ha i huset for at det skal bli jul.

Alt dette og mere til snakket jeg om på jobb. Turnuslegen satt og tygget på lunchen og sa: “æ trur faktisk ikke æ veit ka ein fattigmainn e….”

jeg mener… altså… jeg hadde ikke ord.

Google er jo aldri langt unna så jeg viste kjapt frem et bilde.

“næææi.. aldri sett før”

Her har vi dette halvåret hatt en aldeles fantastisk turnuslege på alle vis. Leser EKG som en gud, takler kriser, sår og hjerneslag på strak arm. Hvordan man kan være så flink og så tom for allmennkunnskap? Ikke sett en fattigmann? Hvor har man levd da? I en hule?

Fortsatt rystet inn i mine innerste grunnvoller satt jeg i lenestolen på kvelden. Helsesøster hadde helhjertet støttet turnuslegen og mente at det bare var jeg som laget sånne gamle sære kaker. Det pep i telefonen. Helsesøster hadde tagget meg på facebook. En artikkel.

Rystende lesning. Jeg ble trist langt inn i sjelen. Det ble bevist en gang for alle at jeg visstnok er en dinosaur. En utdøende rase. En som snart er glemt. En som ingen vil ha. Ja altså nå blander jeg kanskje meg selv inn i fattigmanndeigen, men artikkelen handlet altså om julekaker som har gått i glemmeboka. Julekakene ingen vil ha. Julekaker som etter artikkelen å dømme ikke en gang bestemødre lager. Du må helt bak til tippoldemødre. Veldig spreke tippoldemødre for å finne folk som holder på med slikt. “for selv gamlemor på 83 har kuttet ut fattigmann”  Det viser seg at turnuslegen hverken er merkelig, sær eller ensom, hun tilhører flertallet. Det finnes altså mengder med mennesker der ute som ikke lager fattigmann til jul og som ikke savner den heller. Jeg bare….. atte…. hæ??????Artikkelen kan du lese her. Hvis du har nerver og hvis du vil ødelegge jula. For du spiser jo helt sikkert fattigmann til jul. Alle mennesker gjør jo det….

Men skam på den som gir seg!

I dag har jeg laget fattigmanndeig! Jeg har pisket 8 eggeplommer sammen med sukker. jeg har vasket bollen og pisket krem før jeg så blandet de to. Jeg har vasket bollen igjen og pisket eggehvite og rørt forsiktig inn. Jeg har hatt i cognac og krydder og jeg har siktet mel og rørt og rørt og nå står den ute på boden, kjørlig og kaldt og venter på morgendagen. Da skal jeg og mamma og Eir kjevle og skjære ut og så skal vi knyte dem og så skal de stekes i smult. Og Eir skal stå ved gryta og hun skal ha de samme stjerner i øynene som jeg hadde når den første gylne fattigmannen kommer opp og hun får prøvesmake. Og så blir det jul. Jul som jul skal være. Med fattigmann. Og pappa skal si at vi var litt gniene med cognacen i år også.

Så det så. Så får de andre bare si hva de vil.

LENGE LEVE FATTIGMANNEN!!! Je suis fattigmann! Fattigmannen er død, lenge leve fattigmannen!!! Ja dere skjønner tegninga…

I kveld har forøvrig Eir og Sofie laget røre til krumkaker. Helt selv. Så skulle jeg vise dem hvordan de skulle steke dem. Jeg har jo tross alt prøvd en hel gang i mitt liv. Den først ble halv men sprø. De tre neste ble myke og tykke.. Så sa Eir “la no mæ gjør dæ hær mamma!!” Perfeksjonisme. Sprø kaker, perfekt rullet. Sofie la dem på rist og var sjefsprøvesmaker, Eir stekte og rullet. Jeg var fullstendig overflødig. Jeg er utdatert. Jeg innser det. Det er bare å grave seg ned…

Vil dere se mesteren i aksjon så legger jeg ut filmen på facebooksiden til bloggen. Følg meg gjerne der om dere ikke gjør det allerede. Hadde vært moro å nå 1000 følgere før jul..