I vater…

Hei. 

Det finnes jo visse regler her i verden. Regler som må følges for at ting skal være rett. Og fint. Og trygt. 

Som når jeg f.eks ser et lys på dashbordet og ringer Henning i panikk. Da skal han si at det ikke er farlig og at det går bra og at det bare er å kjøre videre. 

Eller når jeg tror at jeg har ødelagt Macen og nesten gråter. Da skal Hennig si at det har jeg jo ikke, trykke på to knapper eller tre og så har han fikset det. 

Eller når han står øverst i en stige tolv meter opp og vagler og jeg hysterisk står på bakken og tror at han faller. Da skal han si at han har sikret den med å spikre to planker bak den og dessuten så har han tau rundt seg slik at det ikke er noen fare i det hele tatt. 

Sånne regler skal ikke brytes. Ikke i det hele tatt! 

Så når vi prøver å få vogna i vater. Og han ligger under den. Og den bare holdes oppe av et par spinkle jekker som sikkert er kjøpt på en tilfeldig Biltema, Jula eller Clas Ohlson. Og jeg står to meter unna og så vidt tørr å se på med et halvt øye. Og jeg smånervøst sier at dette antagelig kommer til å gå rett vest og at vogna knekker, hjulene bøyes og han kommer til å bli klemt flat under der og jeg kommer til å bli enke og at vi ikke har forsikring som er god nok. 

Da skal han le og si at de jekkene kan holde oppe et vogntog på ti tonn. At det er helt trygt og at det ser mye værre ut enn det er. Det er det han skal si. 

Han skal ikke si: Det har du mest sannsynnlig helt rett i! Nei, det skal han ikke si. Det er ikke å følge reglene i det hele tatt! 

Men det gikk bra. Og etter at labbene var kjørt opp og ned tre ganger, vogna flyttet tre cm frem, to bak og en halv frem igjen var den også i vater og med ei dør som sto der den skulle. Men jeg skal bare ha sagt at å få den lille planken der under hjulene var slett ikke så lett som det ser ut som når den ligger der nå..

Hva vi ellers har gjort i dag? 

Dis har kledt på seg sokker:

Eir, Isa og Yme har snekret fuglebrett til terassen:

Og vogna…. den står i alle fall sånn passe i vater..