Hei.

Yme dro avgårde i barnehagen i går med lapp foran øyet og sjørøverhatt på hodet. Med tanke på vannkopper, omgangsyke og finger i øyet tenkte jeg at nå må det da gå mot lysere tider og friske unger. 

Jeg valgte glatt å overse ellevetallet under nesa på Dis og at hun knapt kunne puste når hun drakk av tutekopp på grunn av abnorme mengder snørr. Gult snørr, ikke grønt. Ingen feber, glad og lykkelig vinkende da jeg forlot barnehagen. 

Akkurat i det jeg satte meg ned for å spise lunch sjekket jeg telefonen. “Barnehagen” lyste mot meg fra fronten. De hadde ringt for tre minutter siden. 

Pokker, tenkte jeg, skal det ingen ende ta? Har hun faktisk klart å få feber også? Jeg ringte, noe motvillig skal jeg innrømme, barnehagen. Det kunne jo være så enkelt at hun maglet votter eller noe. 

“Yme er på tur til legekontoret. Vi kjører ham. Det er et sår. Det er blod. Han ramlet”

Stakkars Yme. Her prøver han å gjøre alt rett. Skade seg ordentlig så det blør, bli fraktet av kyndig personale til legevakt. Forventer så klart å bli ihendetatt av en ordentlig vakthavende doktor. 

Vel vakthavende doktor hadde fått dispensasjon for å lufte hunden i lunsjen og den andre ordentlige var på sykehjemmet så alt som var å oppdrive på legekontoret var en mamma. Utdannet lege, men har noen egentlig sjekket de papirene. Jeg mener, turnus i Sverige.. 

Yme tok det som en mann, hoppet verdensvant opp på undersøkelsesbenken. Den samme som han lå på dagen før. “Æ leka, åsså datt æ! Det gjorde glovondt!! Og så blør æ!” Han gjorde greit rede for hendelsesforløpet i tillegg til at både grov og finmotorikk virket å være ok. Nå var det litt vrient å vurdere begge pupiller i og med at den ene var skjult bak en lapp, men den ene han hadde fritt tilgjengelig virket å være i orden. Med andre ord, neppe noe alvorlig hodetraume. 

Men det blødde jo. Nå har sår i hodet en tendens til å gjøre det. Og jakten på kilden begynte. Den kilden var litt vanskelig å finne, og da moren lette frem en barberhøvel var det veldig greit med en trygg og god barnehageansatt å holde i handa. Jeg mener, en mor med potensielt livsfarlige redskaper i hendene, som hun har lisens til å benytte.. Hvem ville ikke bevet.. 

På det personlige plan må jeg si at det var fint å få barbere håret av en unge uten å være redd for eventuelle raseriutbrudd eller andre følelsesladde utbrudd fra foreldre. Jeg har en meget enkelt innstilling til hår: det gror ut igjen. Og det å sy et sår, med hår i alle retninger som legger seg oppi. Det blir ikke bra. Og å lime sår, med hår i.. Det blir ikke bra det heller. Men det er klart, man tar ikke bort mer enn man trenger. 


Nå ble det ikke nødvendig med hverken tråd eller lim. Kilden, som rett nok hadde satt fra seg blodspor både her og der var irriterende liten. Så liten at selv den hardt skadde pasienten bare gav fra seg et åh?? når han fikk se det.
Så gode råd var dyre. Her hadde man altså gjort sitt beste for å få til noe ordentlig dramatiske greier. Og så så det hele ut til å ende i fiasko. Skuffelsen var litt fremme i dagen. 

Men det var da legemammaen kunne samle kjært tiltrengte poeng. For der vakthavende lege antagelig hadde satt på en liten plasterlapp fant mammaen frem ordentlige saker. Er det noe mammaen har tilgang på så er det bandasje. Og mamma kan faktisk bandasjere. 


Så det var en meget stolt traumepasient som gikk ut døra på legekontoret og dro tilbake i barnehagen for å vise frem bandasjen sin. I døra møtte han vakthavende som sperret øynene opp og lurte på hva som hadde skjedd med den stakkars ungen. For å si det sånn så sperret vel de fleste som så ham resten av dagen opp øynene og lurte på hva som hadde skjedd. 
I går kveld forsvant både lapp og bandasje. Øyet virker å være ok, foruten sår og irritert hud der lappen var festet. Og såret i bakhodet har fått lufte seg og blitt et skorpebelagt skrubbsår. Selv drar jeg til Oslo i dag på firedagers kurs. Overlater med andre ord dryppingen av det øyet til bestemødre, faren og ikke minst de flinke folka i barnehagen. Min oppgave blir å kjøpe premie. Det har han jo nesten fortjent etter denne uka her. 

Hva har så overskriften med dette å gjøre? Jo, måten du gir en mormor hjerteinnfarkt på er å sende bildet av gullklumpen med kjempebandasje på hodet avgårde. Og så vente ti sekunder før du sender beskjed om at under den store bandasjen skjuler det seg et bitte lite sår….

3 Kommentarer on Hvordan gi en mormor hjerteinfarkt…

  1. Jeg digger at du møter skader på alvor og tar vare på den barnlige glede over bandasje og plaster.. Men stakkars mormor …
    Nann Karin Vil gjerne at du leser denne blogposten 10 gode ting i dagMy Profile

  2. Haha! Jeg ler høyt! Bloggen din er et lekkert lyspunkt i hverdagen 🙂

Stengt for kommentarer.