Så ble det fjelltrimkrus…

Hei.

Som tidligere fortalt så var målet for høstferien å få fjelltrimkruset i boks for ungene. Og da tirsdagen rant gjensto to turmål for å innkassere den gjeve gevinsten. Men man kan jo ikke bare gå tur, i allefall ikke om Isa skal bli boende noen år til før hun flykter, så tirsdag ble tilbrakt i badeland i Bodø og vi var innom Obs og kjøpte tursko til Eir og Isa.

Men onsdag. For at livet ikke skulle bli helt uutholdelig for Isa ble både Yme og Dis sendt i barnehagen mens det var fri utfoldelse med iPad frem til klokka tre. Selv sto jeg på kjøkkenet og laget pizzahorn som vi skulle ha til niste.

Turen ble lagt til Forsåsætra. Den skulle være liten og lett. Et par usle kilometer opp til noen sæterruiner. Fort gjort på en ettermiddag. Det hele skulle ta 1,5 time tur/retur sto det i beskrivelsen.

1 time etter at vi hadde forlatt bilen sto vi midt oppe i fjellsiden. De usle små kilometerne måtte være verdens lengste. Det var bare rett oppover og der vi nå sto så det ut som at vi enten måtte bruke helikopter for å komme opp eller så var det en eller annen sjult sti som mormor i allefall ikke fikk øye på.

Isa var sur. Turer blir alltid mye lengre enn mamma sier, de nye skoene gnagde og hun var sulten. Yme var usedvanlig treig i rumpa og var sliten hele tiden. Dis veide sine kilo der hun satt på skuldrene mine og dro meg i håret som tidsfordriv. Eir var dritsur fordi vi andre gikk så sakte og mormor mente at disse turbeskrivelsene var skikkelig elendige. For det sto da vitterlig ikke at stien var mer som en blanding av bekk og elv og at det var 90 graders stigning hele veien.

Men så fant vi frem. Etter å ha fulgt en litt skummel sti som noen likte mens andre så døden i øynene atter en gang. Og det ble pizzahorn og drikke og allmenn jubel. Merkelig hvordan stemning kan snu av å komme frem.

Turen ned gikk minst fire ganger så kjapt og tilbake i bilen var vi (nesten) enige om at det hadde vært en fin tur. For å piffe stemningen litt avslørte jeg fredagens plan for siste tur. Høyde 511. Å få mormor opp på en topp over 500 meter var målet. Eir var jublende fornøyd. Isa.. njæ.

Dagen etter var det handledag i Bodø. Yme som hadde stupt i seng etter turen i går var misstenkelig medgjørlig og tilbrakte dagen sittende i handlevogna med Netflix.

Sånn rundt lunch utbrøt han. “Mamma, æ ha fått vældig mange myggstikk!” Og myggstikkene fortsatte å poppe ut i takt med at vi handlet dagligvarer og avsluttet dagen med sushi. Vel hjemme var det ingen tvil om at vannkopper hadde begunstiget ungen med et besøk.

Det som er fint med å være lege er at man tør gi doser som virker. Problemet var at jeg første natta ikke helt visste hvilke doser det var. Så mormor og Yme var våken fra tre og observerte stadig mye myggstikk poppe frem. Det spøkte for turen til høyde 511.

Men unger er et harført forlkeslag. Og formen til Yme var helt ypperlig på fredag. Dog anså legemoren at det kanskje var litt dumt med en topptur. Så for å glemme fremploppende vannkopper ble det tur. Til Turtenhagen. En hytte langt inne på Sundsfjordfjellet. Det skulle ikke være så langt, det skulle ikke være bratt og det skumleste som måtte forseres var en hengebru.

Og det var vel turen sin. Uten en stigning i sikte la Isa i vei, glad og fornøyd, uten tegn til gnagsår i sine nye sko. Ungene koste seg over hengebrua, mormor koste seg ikke riktig like mye.

Stien som vi skulle følge var ikke like lett å finne over alt. Og den var litt enklere å gå på for han som har nr 47 i sko enn for ham som har 31. Vi vurdert lenge å gå ned langs vannet, men det var jo en sti, og da burde vi vel følge den. Turen skulle ta to timer tur/retur.

To timer senere så vi ikke snurten av noen Turtenhage. Eir var på nippet til å gi opp. Isa travet ufortørnet videre. Vi hadde kommet oss ned til vannet og gikk på steiner. Noe som for noen var til å knekke bena av, for andre var det skattekart, noget uvanlige steinformasjoner og naturfenomen å se på…

Men vi kom frem. Turtenhagen var et idyllisk sted og pizzahornene smakte fortsatt bra. og motet steg i takt med blodsukkeret.

Hjemturen gikk raskere fra Turtenhagen også. Jeg og Yme gikk “fjæra” hele veien og det var mye enklere enn å følge den sølete stien. Isa var i godt humør og gikk langt der fremme sammen med Eir. Ingen store kriser oppsto. Ja foruten at det under en tissepause ble oppdaget at “nå har det kommet vannkopper på den også!!!”

Fineste gjengen min altså. Til tross for generelt surt humør på de fleste turer er det ingen andre jeg heller vil være på tur med. For når vi bare kommer frem så er (nesten) allting glemt. Og Isa viste seg å være en unge med stor turkapasitet når man bare skippet stup og klipper. Eir på sin side trenger de samme stup og klipper for å trives og Yme, han er stort sett fornøyd bare han slipper å få vannkopper på tissen mens han går.

Kruset er i boks. Neste år får vi prøve å komme i mål med et krus til mamma og pappa også. Og mormor. Vi må ikke glemme å få henne opp over 500 meter.