Det ordner seg..

Tenkte jeg skulle gi en liten trøst til dere nybakte mødre der ute som nå sitter og ammer og før i kveld har lagt en ikke alt for stor storebror eller storesøster. 

Dere som nå sitter og tenker tanker som: “hvorfor ser han aldri på babyen?”,  “hun skulle jo bli så glad i lillesøster, men hun bryr seg jo ikke i det hele tatt”.

Det blir bedre! 

Da Dis ble født kom Henning med de tre andre på besøk etter tre dager. Det var først da jeg var sprek nok til å ta imot dem. 

Jentene var over seg av beundring, de dullet og nusset og kranglet om å holde. Yme gadd ikke en gang se. Det vil si, han så i to sekunder, så var ham ferdig. 

Da jeg og Dis kom hjem var han glad for å se meg. Dis overså han helt. Når kjente spurte om han var blitt storebror svarte han enten på noe helt annet eller gikk sin vei. 

Han var aldri slem. Når jeg ammet satt han og ventet til jeg var ferdig, hvis jeg stellet henne på badet likeså. Han snakket med meg mens han ventet, men Dis kunne likegodt vært luft.

Han lekte litt under babygymmen og Dis kunne få ligge der samtidig, men han gadd fortsatt hverken se eller snakke til henne. 

Når besøkende ville ta henne med seg hjem kunne han finne på å si at det gikk ikke for hun bodde hos oss. Men det var mer konstatering av fakta. 

Han var slett ikke interessert i å vise henne frem, men ventet til folk hadde sett og så var det hans tur til å snakke om noe helt annet. 

En dag, da var Dis nettopp blitt seks måneder… Jeg kom ned fra loftet på morgenen med Dis på armen, Yme satt på gulvet i stua og lekte. Han løftet blikket og sa: god morgen Dis! Så lekte han videre. 

Vi lot det være slik. Det ordner seg tenkte vi. Babyer er dritkjedelige, de spiser og sover og gråter og legger beslag på mamma og pappa. Hvorfor skulle han egentlig bry seg med den plagsomme bylten.

Og det har ordnet seg. Nå er det storebror som vil kose og klemme og helst snuble en travel ettåring som slett ikke har tid til en innpåsliten storebror. Nå er det hun som glatt overser at storebror også trenger en bit av fanget til mamma og dæljer en bok i hodet hans. Yme er fortsatt snill, han får bøker i hodet, bitemerker i skuldra og kloremerker i fjeset. Men han fortsetter med sin kos og klem. 

Og vi lar det være sånn. Det vil si, minstemor får høre at det faktisk ikke er greit med bøker i hodet og bitemerker i skuldra. For sitt ene år til tross, hun vet utmerket godt hva hun gjør. 

Det går seg til, det ordner seg. De er søsken, de hører sammen og de liker hverandre innimellom slik søsken skal. 

De skal ikke nødvendigvis bli bestevenner, de skal tåle hverandre, til dels like hverandre og kunne leve sammen i relativt mange år. Og sånn innerst inne være litt glad i hverandre. 

Så ikke stress der du sitter. Ikke tving noe som enda ikke er der frem. Det kommer. En dag titter storesøster opp og sier “hei lillebror”. Og etter det så går det små musesteg i gangen til de en dag leker med bilbane sammen og springer rundt og leker hest med en rokkering..

​​