Hvem skulle trodd…

Noen ting er man sikker på her i livet. Som hva man er og ikke er. Så hender det av og til ting, helt uforutsett som gjør at man slett ikke er så sikker. 

Jeg var ganske sikker i min sak. Jeg skulle aldri bli eier av en campingvogn. Vel, etter en aldri så liten ammepause på Bodø Caravan så endret jo det seg drastisk. Et år etter byttet vi jammen inn den første i en splitter ny etter en aldri så liten vaffelstopp på samme sted. Det blir fort dyrt når vi stopper på Bodø Caravan. Faktisk har jeg aldri vært inne der uten å komme ut med ny vogn. 

Men til vår store forskrekkelse, eller glede, mest det siste, så er vi altså campingfolk! Vi har i sommer forsøkt oss på det glorifiserte campinglandet sverige og det gav mersmak. Neste år satser vi på å dra vogna helt til Paris. Campingvogn er praktisk, koselig, til dels rimelig og veldig barnevennlig. Og vi storkoser oss. 

Men spikertelt.. Der går grensen. Jeg mener. Man har jo vogn for å dra fra sted til sted. Se nye plasser, bade ved nye strender, klatre i nye fjell. Ikke sitte på den samme plattingen å se det samme fjellet. Og de samme folkene. Og de samme tuijaene. 

“Hvor ska dere ha vintercamp da? Dere må jo vintercampe! Dere kan jo ikke la vogna stå utenfor huset fra oktober til april uten å bruke den. Dere må jo ha den et sted med snø så ungene lærer seg å gå på ski! Det er sååå trivelig her!!! Nå er det et spikertelt til salgs!” 

Hmpfr! Ikke denne familien nei! Her skal det hverken vintercampes eller bygges platt til spikertelt eller kjøpes noe spikertelt i det hele tatt.. og altså den vogna vi hadde i fjor sto helt fint utenfor huset på vinteren. Den fikk til og med julelys. 

Blir litt lengre å kjøre for å henge opp de julelysene i år. Og så må vi jo kjøpe lengre ledning for den må jo rekke rundt både spikerteltet og rekkverket på den nye platten. 

Vi campet jo i pinsa. På tur hjem skulle vi bare innom en liten tur for å se på en vintercamp. 

Og nå har vi plass da. Fikk løftet spikerteltet vi kjøpte på plass uka før høstferien. Henning driver å snekrer platt, kjørte vogna opp i forrige uke. Vi satte inn ny sovesofa så mormor og morfar har plass til å sove. 

Hjalmar er nærmeste nabo. Vi driver og øver oss på å si nei. Senest på torsdag sa vi nei til bålkos og trivelig sosial hygge for å kjøre hjem å avløse mormor som passet unger. 

Men om to uker.. DA er vi der. Alle seks. I vogna. I spikerteltet.

Og andre vi kjenner er der. Og det blir koselig til vinteren når ungene får andre unger å leke med og lære å kjøre slalom både med og uten Marcus og Martinus. Det er vist mest gutter der oppe så dette burde bli bra! Eir ønsker seg snowboard til bursdagen allerede. 

Og vi får bruke vogna hele året. Og ha utepeis på platten. Og sitte og se på utsikten. Fra spikerteltet. Hvem skulle tro det da. At vi er spikerteltfolk! For det er vist det vi er. Kjenner det allerede at dette blir bra og helt oss.

Men fastplass på sommercamp.. over mitt lik!