Dødsfjellknubben.

Hei.

Som jeg kanskje har nevnt før har vi i Gildeskål noe som heter Fjelltrimmen. Det sitter noen mennesker sammen og plukker ut 12 fjelltopper/turmål som vi andre da skal forsøke å komme oss på før midten av oktober.

Og så får man premie. Hvis man er barn så får man premie dersom man kommer seg på fem. Er man voksen må man gå på åtte. Og premien er et krus. Et porselenskrus som jeg tror har en tegning av et av toppene på seg.

Og vi var i kjempegod rute. 6 juni sto vi på toppen av topp nummer tre. Medmorgstuva. Vi hadde slitt oss opp, uten nevneverdig livsfare. Og til og med Isa kostet på seg et smil på toppen og utsikten var intet mindre enn fantastisk.

Hva som så skjedde er at mammaen gikk todelt vakt, det kom en sommerferie og så begynte pappaen å jobbe, noe som igjen skulle kombineres med at mammaen fortsatt gikk todelt.

Isa begynte å øyne håp om at mamma hadde gitt opp hele prosjekt fjelltrim. For de som har fulgt bloggen min er det ingen hemmelighet at Isa ikke er særlig begeistret for å traske ut i skog og mark bare for å skrive navnet sitt i ei bok i en postkasse.

Motivasjonen fikk ytterligere en knekk da hun under nevnte tur til Medmorgstuva innså at premien jeg hadde snakket om var en kopp. “Ein kopp mamma?? Vi har da hundre koppa i skape! Æ kain bruk ein av di uansett ka æ ska drekk!! Æ trudde jo dæ va eitt båtcruise tel Danmark som va præmien. Du sa eit cruise!!! Ikke ein kopp!” Et klassisk eksempel på ord som er lett å skille i skriftform: krus/cruise, ikke så enkelt i muntlig form.

Så mandag i høstferien ante Isa fred og ingen fare da jeg etter en bedre middag bestående av “auårshau” (som Isa forøvrig IKKE liker lengre) sa at nå måtte vi ut en tur i finværet og pusse på turformen slik at vi senere i uka kunne ta de to siste toppene for å få fjelltrimkruset.

Uten alt for mye krisestemning ble gjengen klar for en tur i lysløypa og stemningen var god helt til jeg foreslo at vi jo like så godt kunne tusle opp på Høgfjellknubben når vi var så godt i gang.

Høyfjellknubben er en liten topp, 320 meter over havet, i forlengelsen av lysløypa. Noen gale, gale mennesker påstår at de jogger opp der på 20 minutter og ned på 10. Jeg påstår at de lyver. Men det var to og en halv time til det skulle bli mørkt så jeg anså at vi burde kunne klare det.

Snakker om negativ gjeng. Henning mente at det var altfor liten tid til det ble mørkt. Mormor stirret opp på toppen og mente jeg var gal og galere enn gal som hadde tenkt å drasse henne med opp dit, Isa var som en tordensky og kjeftet mer enn høylydt fordi hun atter en gang var lurt ut av huset på en “liten tur” som skulle vise seg å bli en halv jordomseiling. Dis protesterte høylydt på å måtte sitte i bæremeis og Yme erklærte at bena var så utrolig slitne. Den eneste støtten fikk jeg fra Eir som mente at 20 minutter var max det vi kom til å bruke.

For å gjøre en lang historie kort. En time senere var vi på toppen. Til og med mormor var på toppen. Og det trodde hun ingenting på en halvtime tidligere.

Når man kommer opp på knubben er det en stor stein ved siden av postkassa man kan sitte på. Når man står bak den ser det jo ut som om den går rett ut i lufta og at det er hele 320 meter rett ned under den. Når du går utpå den ser man at det slett ikke er langt ned og du skal være ganske uheldig om du først ramler ned av den for så rulle avgårde og utfor stupene som jo kommer, men som er et ganske godt stykke unna. Men hvem som vrælte høyest av Isa og mormor når Eir og Yme satt på den steinen og beundret utsikten er noe usikkert.

For at ikke mormor skulle få hjerteinfarkt og for at Dis skulle slippe iskald vind gikk vi unna kanten og nøt sjokolade og kjeks i relativt trygge omgivelser.

Isa gikk fra dette:

Noe hun også utrykte på gruppebildet…

Til dette etter et proposjonalt stigende blodsukker..

Dis var glad og fornøyd med å få slippe bæremeis og poserte villig i solnedgang, og mormor, stolt som en hane av seg selv postet flere bilder på Instagram i løpet av en halvtime enn hele foregående halvår. Samt ringte både morfar og tante Mette fra toppen.

Isa ble som sagt mildere stemt og fant til slutt ut at hun måtte fotograferes ved postkassa hun også. Selv om “det jo e litt unødvendig mamma å gå heilt opp på DØDSFJELLKNUBBEN førr å spis litt sjokolade og kjæks!”

Så heretter heter det ikke Høgfjellknubben. Nei det er Dødsfjellknubben blant kjentfolk. Og for de som er virkelig kjent, ja, vi tok DØDSSTIEN ned sånn at vi skulle komme ned før mørket kom.

Eir og Yme sprang, Isa og mormor klamret seg fast og fjellet der har nok fortsatt endel kloremerker. Men ned kom vi og sånn helt til slutt så var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Og dagen etter dro vi til Bodø og kjøpte fjellsko. For Isa fant ut at om mammaen virkelig har tenkt å fortsette å prøve å ta livet av henne så skulle hun i allefall være skodd på en ordentlig måte. Dødsfjellknubben ble nemlig besteget, og sklidd ned av i støvler…