Fireårsbok og piruetter i midtgangen.

Hei.

I forrige uke fikk Yme et brev i posten. Og det var ikke fra hvem som helst. Er man pirkete så var det vel fra Gildeskål menighet, men Yme mener bestemt at han fikk brev fra presten! Vi har en kul prest her. Ja faktisk kul. Det er det første ordet som faller i hodet på meg når jeg tenker på ham. Og Yme digger ham. Det er ikke mange Yme forlater en iPhone med Netflix på for å sette seg i fanget på når han er på kafe. Men presten. Jepp, det gjelder å holde seg på rett side med de rette folka, det har ungen forstått.

I allefall. Yme fikk brev. Høytidelig innbydelse til familiegudstjeneste med utdeling av fireårsbok.

Nå sa jeg jo at presten var kul. Men hvor godt han tenkte gjennom det der med å møte opp en hel halv time før start. Yme var klar som et egg da vi kjørte hjemmefra klokka halv ti. Stilfullt kledt med selvvalgt gullsløyfe for anledningen. behørig fotografert og sendt ut i eteren både på facebook og instagram.

Man samler opp mye energi på en kjøretur til Sandhornøy. Mye energi som det brukes mye krefter på å undertrykke fordi mamma har sagt at i kirken skal vi sitte pent og hvis man ikke gjør det så blir det i allefall ikke kake etterpå.

Men når man møter en halvtime før start. Rett nok en halvtime med koselig prat med presten, kona til presten (som hadde vett til å si hvor pen sløyfa var, for hun hadde jo sett den på instagram) noen andre under og Karolina som skulle lære bort sangen. Heldigvis var det bevegelser til den sangen. Sånn at man fikk rørt armene i allefall.

En sånn halvtime er fryktelig lang. Kjeeeeeeeeempelaaaaaaaaaaang når man er fire år. Og når den gudstjenesten startet, og man hadde gått inn i tog bak presten og stått der fremme og vist seg frem. Ja da var man egentlig ferdig.

Men etter en sang, en sang til, en preken som presten, all ære til ham forsøkte å lage som et eventyr, en mariekjeks, en krangel om at man ikke får spille mobilspill i kirka, tre fremhentninger fra stolen foran, tre piruetter i midtgangen, to knuseklemmer som resulterte i en hylende Dis og en sang til var endelig tiden kommet for den boka. Og han gikk frem, helt alene, i sløyfa si. Og han fikk bok, og var noget preget av stundens alvor. Og glemte å takke Karolina som gav ham boka så han skulle egentlig løpe frem å gjøre det når seksåringene fikk sin bok. Alt i alt et rørende øyeblikk og pappaen måtte ta bilder for mammen tørket tårer.

Så var det bare litt igjen og heldigvis og takk og lov så var det ikke bare Yme som gjorde piruetter i midtgangen. Og fordelen med at man har fått ei bok er jo at man kan lese i den mens andre tar seg av å høre på presten. Og så var det sånn kollekt, der man gikk rundt alteret. Fikk jo løpt litt der. Men klokkene klang og jeg tror neppe en time på SATS ville gjort meg mer svett. Men det er jo verdt det da. Jeg ser jo at Eir og Isa nå helt fint klarer å få med seg en gudstjeneste uten at jeg må dra noen av dem frem under benken foran. Dis måtte forøvrig dras løs fra stolene foran for hun satte fast hodet. To ganger… men Jon (presten) har god stemme, så han overdøvet henne sånn ca.

Etterpå var det kake og så fikk alle ungene lage skytsengler. Yme laget sin egen helt uten hjelp fra hverken meg eller Eir. Eller det vil si, han var der i allefall.

Dagen ble avsluttet på beste vis. Jeg tok med Yme og Isa på sopptur. Vi gikk oss litt bort og ble litt overrasket av en liten storm, men fant både piggsopp og kantareller som Yme spiste til kvelds. Så fikk han feber. Og legemammaen nekter å tro at det skyldtes at hun dro en hostende unge ut i øspøsende regn i to timer..

Og til dere som sitter der og tenker at ja, det er akkurat derfor vi ikke drar i kirka. Vel, prøv da. For til tross for litt kjeft, leting under stolen foran etter diverse unger, kriselån av mariekjeks av en annen mer forutseende mor og piruetter i midtgangen så er det faktisk veldig koselig. Og Eir og Isa husker godt sine fireårsbøker og seksårsbøker. Og en dag, når Yme ikke er fire år og proppfull av bevegelser som bare MÅ gjøres så kommer han også til å sitte fint å lese sanger fra salmeboka og synge med. For han elsker å synge. Og gjorde alle bevegelsene i går. Men om du begynner når de er ti…. Njææ, tror det fungerer mye dårligere.

Så happy fireårsbokhøst alle fireåringer med lopper i blodet, fireåringer som må holde pappa i handa hele veien opp, fireåringer som mye heller vil synge Ekko med Markus og Martinus enn Måne og sol (og gjør det), alle fireåringer som snapper til seg boka og løper ut og alle fireåringer som synes dette er kult, skummelt, koselig og vanskelig på en gang. Nyt dagen for den er bare deres!