Høyt og lavt….

Hei.

Da mormor og morfar kjørte sørover traff de noen fra Inndyr på ei veikro på Alvdal. Noen timer senere fikk jeg melding fra samme Inndyrsværing. “Traff mormor og morfar på tur sørover!” Jeg svarte “I know! De kom for fem minutter siden og mormor er godt igang med spillingen..”

Svaret jeg fikk var som følger: “wow, de må altså være noe med de mest dedikerte besteforeldre jeg vet om!”

Og akkurat det beviste vel mormor i dag. Sånn med lett høydeskrekk og litt gele i knærne entret altså mormor klatreparken Høyt og Lavt i Sørum i dag. Og med hjelm på hodet, klatresele og med ører som lyttet meget oppmerksomt under sikkerhetsinstruksjonene var altså mormor klar til å gi seg klatreløypene i vold.

Det var en til som var klar. Han het Yme. Eir og tremenningen så vi ikke mer til etter at instruktøren gav klarsignal til å gå fritt. Sist sett øverst i en tretopp, dinglende i en zipline og hoppende fra et tårn..

Men Yme altså. Klar som et egg. Mannen i bilettluka skal få en bukett roser, for den lille halve cm han manglet på å treffe 110 cm merket overså han glatt og klistret det grønne armbandet på handleddet hans. Og dermed var poden klar for ikke bare skogmusløypa, men også rådyrløype og hareløype.

Og etter at han hadde dratt med mora på skogmusløypa og avsluttet med en zipline på usle 18 meter var han klar for større utfordringer. Og med mormor foran og mamma bak gikk det alldeles strålende. Hinder etter hinder ble forsert. Mormor måtte stå på en fot i ei løkke, slenge seg i et tau fra tre til tre og etterhvert både en zipline og en kjelke i løse lufta.

Tilslutt sto mormor der. Øverst i et tre og sa: “her går vi ned Yme!” Yme så på mormor og sa med rystelse i stemmen “Mæn mormor, har du ikke sett ziplinen???? Dein e KJÆMPESTOR!!!! Bærre klatter ned mormor, bærre gå ned! Æ går IKKE ned!! MAMMA!!! Æ Å DU TAR ZIPLINEN!!!” Det var en bestemthet i blikket på min fire år gamle sønn som jeg egentlig aldri har sett før.

Ziplinen det var snakk om var flott. Fra et tre, over en vei, nedover… 90 meter for å være nøyaktig. Mormora kapitulerte og klatret ned nødstigen som var plassert der for de som ikke tenkte å ende sine dager i en grønn madrass plasert godt over bakkenivå. Mammaen på sin side hadde intet annet valg enn å feste både trinse og fester og kaste seg utfor i et elegant svalestup..

Så sto jeg der på andre siden og ventet på min fryktløse sønn. Og han kom susende. Riktig fort kom han susende. Og jublene.. Og så gikk det ikke så fort lengre… Og tre meter før den før nevnte grønne madrassen var det helt stopp.

Det skal han ha. Han tok tak i vaieren. Men selv med all den besluttsomhet og styrke en fireåring kan oppdrive så var det ikke nok til å dra seg i mål.

“Æ fær heiller andre veien igjæn mamma!! Hadet!!!!” sa han og slapp. Og dro ut til midt på lina. Der var det jo litt kjedelig å henge. Men ei redningsdame i rødt sprang i ring under ham. Med mormor og gammeltante som tilskuere langt der borte. Redningsdama strakk opp ei stang med et tau. Gutten tok tak og vips så var han i mål!

“Dette hær va kult! Skal vi gjør det en gang til???” Vi tok heller Hareløypa. Løypa der mammaen ble en smule skjelven når trinnene egentlig var litt for lange til at han skulle kunne klare det og tante snudde midt i løypa med en eitrende sur Yme som jo hadde sagt at han kunne gå først fordi han syntes dette var lett som en plett!! Det syntes ikke tante.

Alt i alt en strålende dag. Isa ble også hengende i en Zipline. Men kom seg opp i trærne igjen og tok en ny. Og mammen har skjeldent vært så stolt som da jeg gikk på bakken under Yme som helt alene, uten et fnugg av hjelp gikk Skogmusløypa. Festet og sikret seg hele tiden. Snufs altså..

Og har dere ikke prøvd så anbefaler jeg en tur i en klatrepark foran det meste annet. Til og med Eir syntes at dette var fullt på høyde med Tusenfryd.