Tur med mening…

Det er jo ingen hemmelighet at Isa ikke akkurat elsker å gå tur. Det er ikke det at det er så slitsomt. Det er mest det at det ikke finnes noe mål og mening med det. Å traske rundt fra A til B uten annen grunn enn å se utsikten fra toppen teller ikke som mål og mening i Isas bok. 

Men nå har altså noen spillprogramerere knekket koden. Koden som får en hjemmekjær, iPadelskende sofagris til å traske gjennom bokstavelig talt lav undervegetasjon, gjengrodde elver og nedlagte capingplasser med et smil om munn. 

Vi snakker selvsagt om Pokemon Go. Jeg og Eir ruslet en tur i går kveld bare for å se hva det egentlig dreide seg om. Og greit nok, det var jo greit tidsfordriv, om man uansett skal tusle seg en tur og man ikke har annet å gjøre mener jeg. Eir måtte jo bare laste ned spillet på sin mobil og Isa ble med henne på runde nummer to. Det er nemlig hele tre pokestop og en Picachu rett bak huset til tante og onkel her.. 

Da de kom tilbake hadde Isa stjerner i øynene. Syv pokemons! Hvorav en inni veggen i undergangen. Og hvor var hennes telefon? Og hvorfor hadde ingen vist henne dette spillet før??

Men du liker jo ikke akkurat å gå tur, sa jeg. “Mamma!!!! Ein sånn hær tur e dæ jo meining i!! Main finn jo Pokemons! Å dæ e heile vitsen!! Æ trur ikke akkurat main finn Pokemons på di fjellan du vil at main ska gå på! På di fjellan kain main dø! Pokemons dræp deg ikke” Argumentrekken var upåklagelig. 

Dog var batteriet på usle 3%. 

Men etter en lang ulidelig natt med telefonen på lading var det en strålende opplagt Isa som la ut på jakt klokka 09:30 i morges. Med nylaget avatar og nickname. Enda godt vi har laget googlekonto tidligere.. 

Og etter en runde med pokestop på togstasjonen, charlottabysten ved coopen og ved biblioteket, samt en vakker Picachu i en busk så var det en meget fornøyd Isa som entret level 3 da vi fanget fuglen på hjørnet ved tantes hus..

Senere på ettermiddagen skulle vi gå en tur til Dollarstore. Jeg mener, vi er tross alt i sverige fortsatt. Isa ville være hjemme for å leke med sine nyinnkjøpte dukker. Så vi andre gjorde oss klare da hun kom springende. “Æ bi nok mæ! Æ tænkt kanskje at dæ e nån Pokemons dein veien.. Husk å ta mæ internætten mamma! ” Og internetten, eller det mobile modemet ble lagt i lomma..

I rundkjøringen ved Thons kjøpesenter hadde Isa lokalisert første pokestop, frihetssoldaten. Men den var på andre siden av veien. “Vi må jo andre veien!!!” Men det er ikke gangvei dit Isa, vi får ta det på tilbaketuren.. “Vi kain ikke gå forbi ein pokestopp!!! Vi må snu!!” Vi tar den etterpå. Vi må følge sykkelstien! 

Lang historie kort. Etter å ha fanget kun den hersens rotta fire ganger og den larva tilsvarende mange på veien til Dollarstore, samt skimtet et nytt pokestopp i det fjerne, ved infotavla for Eda kommune var Isa klar for en helt annen rute hjem. Resten av følget ble sendt i retur på sykkelstien og jeg og Isa la ut på eventyr. 

Å legge et pokestop på en liten utkjørsel med et lite infoskilt på en svær og rimelig trafikert vei, der det ikke finnes gangfelt eller underganger eller sykkelstier i kilometervis’ omkrets er ganske idiotisk spør du meg. Men etter at vi hadde forsert en enorm plass med pukkstein, ei grøft og tjue meter med gress som nådde meg til livet og Isa til halsen sto vi på feil side av veien, ved autovernet. Og takk til skaperen av pokemon. Rekkevidden var akkurat slik at vi fikk samlet våre tre pokeballs der vi sto! 

“Næste e hain soldaten!!” Han soldaten sto jo ca en km lenger bort, på andre siden av veien. Så vi trasket langs autovernet. Jeg med to mobiler og et mobilt bredband sjult i lommene. Jeg mener, vi så sikkert dumme nok ut om ikke mobilene skulle avsløre hvorfor vi trasket på utsiden av et autovern i Värmland.

Enda godt det var søndag. Trafikken var ganske liten. Alle fra Norge svingte av i rundkjøringa mot kjøpesenteret og fra andre kanten kom det ikke så mange. Så vi klatret over autovernet og sprang over veien. På andre siden så det enda dummere ut å gå langs veikanten. En tretti meter fra veien derimot var så det ut som om det gikk en sykkelsti. 

“Vi går bare gjænnom hær mamma. Dæ e litt stekkåt å litt buskåt mæn dæ går. Vi må jo sjå om dæ e ein skogpokemon hær! Æ trur kainsje ikke dein rotta trives hær. I aillefall ikke dein larven. Larva likæ bæst græss!

Så vi trasket gjennom piggete buskas, buskete buskas og generelt ulent terreng og kom til…. en elv. En meter bred. Fylt av vannliljer eller noe slikt.. “Hopp over da mamma! Å se om dæ e ein vannpokemon hær! JAAAAAAAADDDDDAAAAA!!!!! Ein pokemon!! Ein ny!! Æ har ikke dein!!!” Etter å ha fanget en gul ett eller annet som hun ikke hadde på første ball, trasket ti nye meter langs elven, fått moren til å hoppe over og selv stupt over i et hopp en lengdehopper verdig så Isa svært lyst på tilværelsen. Soldatstatuen og pokestop var innen rekkevidde. Vi måtte bare traske gjennom en halveis nedlagt campingplass, ut porten og over en trailerstopp først. 

Ved forgjengerfeltet i rundkjøringen fant hun den flaggermusa og mens vi ventet på sushi takeaway kom der en ny sånn gul fugl.. Men den så hun ikke….. Så den tok jeg selv..

Da vi kom inn i tantes hage så Isa opp på meg med stjerner i blikket. “Mamma!! Dette hær! Dette e virkelig ein tur mæ meining!!!” Så vet dere det. Pokemon Go, spillet som gir turen mening!