Det å være lege kan være så mangt. Man kan være hjertekirurg for eksempel. Det innebærer timer bak munnbind med presisjonsarbeid og andre menneskers hjerter bokstavelig talt i hånden.
Eller så kan man være psykiater på psykoseavdeling. Og se inn i helt andre virkligheter enn det de fleste av oss opplever.
Eller du kan være øyelege. Fasinerende fag og med et språk selv vi andre leger ikke forstår i det hele tatt.
Men aller aller best er det å være distriktslege! Slik som meg! Nå vet jeg at ordet distriktslege egentlig ikke skal brukes lengre. Det heter allmennlege. Eller fastlege. Men jeg mener.. Hvem bryr seg vel om korrekt terminologi?
Det er jo distriktslege jeg er. Lege på et lite sted. Der alle kjenner alle og bryr seg. Der det som skjer med den ene pasienten bryter inn og har betydning for konsultasjonene med ti andre pasienter. Der det ikke er sure miner på venterommet fordi jeg er halvannen time for sen for de så jo at ambulansen kom inn med gamle Anna og dessuten vet de jo at hun har skrantet i fjorten dager fra før.
Og jeg vet at den timen klokka to der kommer nok antagelig ikke pasienten for jeg la inn faren med slag i går. Eller så kommer den, men mest for å fortelle hvordan det gikk med faren i går.
Og så kjenner jo pasientene meg.
Og det er derfor man av og til har slike koselig dager som i dag… Der 80 % av konsultasjonene startet med: dæsken førr ei fin vogn dåkk ha fått! Gratulerer!!
Og så måtte man jo snakke litt om merke, sengeplasser, skapplass og kjøkkenutstyr. Før man de siste fem minutter kommer inn på det timen egentlig skulle handle om..
De 20% resterende prosentene var unnskyldt. De var over 85 og lite aktiv på face. Men det betyr ikke at de ikke er bekymret og interessert i distriktslegens liv.. For de kom alle som en inn på: korsen går det no egentlig heime no når dæ e hain Henning som tar seg av ho lisjguri?? (Oversatt: hvordan går det med Dis nå når Henning har permisjon)
Er det rart jeg elsker jobben min??
Og Dis.. Hun har det helt fint kunne jeg berolige med. Skjønt jeg er usikker på om de trodde meg…
4 Kommentarer on Noen dager altså…
Stengt for kommentarer.
Det er slike innlegg som gjør at jeg angrer litt på at jeg ikke ble lege, men så husker jeg de gode, varme klemmene, de stolte smilene når de mestrer og de kule elevene jeg har og innser at jeg, jeg havnet på helt riktig hylle som lærer.
Her glapp litt av svaret mitt i farten. Det jeg ville huke på var at det er godt når andre bryr seg om hverandre og er rause mot hverandre.
Når jeg er syk med ujevne mellomrom skulle jeg ønske jeg hadde deg som lege. Jeg skulle ønske ungene mine kunne kommet til deg. Jeg skulle ønske min gamle mormor kunne snakket med deg (for jeg tror du kan få henne til å skjønne at det tar tid å komme seg etter sykehusinnleggelse pga lungebetennelse når man nærmer seg 90 år). Du har havnet der du skal, jeg er ikke i tvil, og Dis har det strålende!
Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Harru hørt om Jodel?
Takk for en nydelig kommentar Anja! Og i går fortalte jeg noen akkurat det. For det TAR tid å komme seg etter en lungebetennelse når man nærmer seg nitti..