Ei hule. Ei kjempehule!

Hei.

I helga var vi på tur igjen. Jeg skal ikke si så mye om forberedelsene, sånn bortsett fra at det tok sin tid og inneholdt anselige mengder surhet. Fra alle innvolverte etterhvert.

Krisestemningen nådde nye høyder i bilen da det var et stykke å kjøre. Ungen hadde (glade og fornøyde) sittet og smurt seg inn med solkrem. Men bilturen tok jo evigheter, litt fler evigheter og en evighet til. Det vil si hele 25 minutter. Nå er ikke vanligvis en kjøretur på 25 minutter noen evighet for noen av ungene, men det er tydeligvis det når du sitter med ansiktet glinsende av solkrem for første gang det året og bare kjenner at den sakte mens sikkert trekker inn i huden før du får ansiktet ut i sola.

Vel, vi ankom startstedet og satte i gang med freidig mot.

Det var dog et aldri så lite problem. Det hadde snødd om natten. Og stien lå gjemt under snøen. Etter femti meter var Isa i sterk villrede om hun skulle følge etter meg eller faren som gikk i stikk motsatt retning. Hun valgte meg, og lurt var det, for jeg og Isa fant stien. Og da var det jo bare å gå fra merke til merke. Det skal sies at jeg er noe usikker på om vi fulgte stien hele tiden mellom de merkene, men vi kom frem.

Isa har en høne å plukke med de som beskriver turene på telltur.no. Bare for å si det kort: FAMILIEVENNELIG bør da IKKE inneholde hverken stup eller deler av sti som kun kan forseres med tau.

Men vi kom frem og opp og hadde en riktig hyggelig familiestund på toppen med fotografering der alle var medgjørlige og så i kameraet.. NOT!

Men det var jo nå spenningen begynte. For det ligger ei hule der. Ikke bare ei sånn lita søt ei. Men ei gedigen hule. Ei enorm hule. Den er visstnok gravd ut av havet da havnivået var noe høyere enn i dag. Og ingen av oss hadde vært der. Hyggelige mennesker på facebook sa at det “er bare å gå gjennom skogen til venstre og gjennom granfeltet” så vi la i vei. Isa hardt skadet i  et kne. Men ikke værre enn at hun glemte å halte når vi snakket om den snart forestående bursdagen.

Vi fant skogen og vi gikk til venstre. Eir og Yme forsvant inn i tett granskog. De ble ropt tilbake da jeg akkurat der og da ikke ante om vi snakket slak skråning, bratt skråning eller loddrette stup. Henning uttalte: “det er da rart at vi aldri bare kan finne veien dit vi skal gå? Det blir liksom en ekspidisjon hver eneste gang.

Isa dannet baktropp. Henning fant veien. Han lot Eir og Yme går først og forklarte Yme at man ikke måtte slippe grangreiner rett på personen bak seg. Før han slapp ei grein selv.. Rett i tryne på Isa.

Det ble noen hyl. Som jeg godt forsto. Det er ikke morsomt å få ei diger grein rett i tryne. Jeg begynte å frykte at vi aldri noensinne skulle klare å gi den ungen ekte turglede. Men heldigvis og takk og lov så holdt den hula det den lovet. Og når greina var passert så åpenbarte et månelandskap seg. Med digre takkete steiner og ei hule større enn noen av oss forestilte oss selv når vi så den fra veien. Eir og Yme var i himmelen og laaaangt foran mens Isa glemte både vonde kne og grusomme fedre og la avgårde fasinert over det hun så.

Personlig følte jeg en smule engstelse over at man kanskje skulle få et fjell i hodet. Så roping anså jeg for å være en veldig unødvendig aktivitet inni der. Det var ikke så mange som brydde seg om meg…..

Etter å ha utforsket hula, hentet Eir ned fra de høyeste kampesteinene, vist Yme de dype hullene som selv ikke lommelykten fant bunnen av og funnet et passende sted å sitte så ble det altså både kakao, kjeks og sjokolade.

Eir foreslo at vi kunne overnatte der en gang, men slo det fort fra seg da hun fant ut at jeg aldri kom til å få sove. Men jeg mener, selv om den hula har stått sånn i tusenvis av år, så har tross alt de steinene som nå lå på gulvet ramlet ned en eller annen gang. Og hvorfor skulle det ikke tilfeldigvis ramle ned en sten når vi lå der..

  
  
 Turen ned gikk som en lek. Eir og Yme gikk totalt utenfor stien og var storfornøyde. Og kom først til bilen. Og Yme erklærte at dette var den beste og kuleste dagen i hele hans liv. Isa var ikke helt der, men hun var i allefall på den mer positive siden enn den negative.

Dagen ble avsluttet med kjøkkentjeneste på skytterbingo. Og spamming av både facebook og Instagram. Jeg mener. Jeg satt ikke i verdens største hule og utsatte meg selv for å få et fjell i hode for ingenting. Verden måtte få se det..

Blogguratlink