I går var endelig dagen kommet. Dagen som hvert år får Isa til å vise frem alle tennene og vel så det..
Dagen der trampolina kommer opp etter måneder bortgjemt i mørke i ATV-garasjen.
Jeg strittet i mot i mange år. Trampoliner er i mine øyne, om ikke akkurat rene dødsfeller, så i allefall potensielle livsødeleggende apparater.
Denne holdningen er et resultat av sommerjobb på kirurgisk avdeling. Skadene som kom inn var ikke vakre og de var forårsaket av trampoliner nesten alle sammen. Om man ser bort fra hun ene som var sparket av en hest.
I tillegg til at snill og rolig hopping i seg selv kan forårsake fæle brudd så har man i tillegg de der det har vært ca 17 unger tilstede på trampolina samtidig og gjerne også sammen med en ball. Eller treåringen som ble sendt et par meter opp i lufta av tolvåringen som ble litt ivrig og glemte seg..
En kjøretur gjennom norge en sommerdag er nok til å gi meg mareritt i flere uker. Trampoliner står på de underligste steder. Ved siden av stakittgjerder (for at ungen skal spiddes ihjel i tillegg til å knekke ankelen), under trær (for at ungen også skal kunne sette hodet fast mellom to greiner og kveles), øverst på en tre meter høy mur (for at fallet ned skal kunne skade om ikke fallet av trampolina gjorde det i utgangspunktet. Trampoliner uten nett, trampoliner uten beskytter over fjærene, trampoliner som har 30 graders helling. Når det kommer til trampoliner blir enkelte foreldre rent ut idioter. “Jo du må ha på deg sykkelhjelm! Men hopp gjerne på trampolina vår, uten nett, rett ved stakittgjerdet…”
Men for all del. Trampoline er ypperlig for folkehelsa. Man får god selvkontroll, motorikk og kroppsbeherskelse og ikke minst er det jo skrekkelig morsomt. Og jeg fant ut at trampoliner er litt som sex. De gjør det uansett, hos naboen, hos venner. Så da er det bedre at jeg sørget for prevensjon. En trygg trampoline i egen hage.
Så Henning monterte i går monsteret etter alle kunstens regler. Fire års bruk setter jo noen spor så neste år spørs det om det ikke bli investert i en ny. Med helt rustfrie skruer og fjær. Nett er montert, fjærsikring likeså. Den er festet med tau og bolter i bakken og den står i vater. Og når ungene kom hjem var den klar til bruk.
Og lykken var enorm. Og tydeligvis er vi tidlig ute for opptil flere venner har vært på trampolinebesøk allerede. Ryktet går fort når det kommer en trampoline opp.
Og jeg var akkurat like kjip som i fjor. Nei, dere får ikke ha ball oppi der! Venninnen stirret med store øyne og lurte på hvorfor mens Isa forklarte “hun er bare sånn!!” Og nei, når dere øver på salto så er det etter tur og så får dere heller gi hverandre poeng, ikke to med salto samtidig. Og ja, dere kan hoppe fire på samme tid, men når Yme hopper så tar dere hensyn.
Og selv med regler så er trampoline gøy. Til og med jeg synes det er gøy å se på. Helt til Dis bare helt saboterte alle forsøk på formaning.
“Når Dis sitter der så må dere hoppe fint. Ellers blir hun kjemperedd!”
Kjemperedd liksom. Særlig!
“Mamma, ho e ikke redd i dæ heile tatt!! Ho ælska dæ!!”
Heldigvis landet Isa feil slik at det ble noe skriking. De fire andre trodde hun var døden nær og kom løpende etter meg. Og jeg fikk brukt alle poengene mine med at tenk om hun i tillegg hadde havnet oppå en ball, under ei anna jente, oppå ei anna jente, krasjet i Yme, bla, bla, bla…
Venninnen, som var den samme venninnen som var med oss på fjelltur og før har fått demonstrert min empatiløshet sto storøyd og strøk Isa febrilsk over håret mens hun trøstet etter beste evne.
Nå hadde jeg sett fallet, sett vinkelen foten landet i, undersøkt stabiliteten i både kneledd og ankelledd mens jeg poengterte alle de viktige poengene mine så jeg tørket tårer og sa “det er ingenting som er brukket Isa, så dette går helt fint”
Og det var dråpen som fikk det til å renne over hos min ellers rolige, realistiske og faktaorienterte datter. Hun så alldeles rasende på meg gjennom tårer og sa (en mer korekt beskrivelse er vel at hun brølte): mamma!!!! Ting kain vær alldeles grusomt sjøl om ingenteng e brækt!!!! Venninnen nikket fryktelig fort og sendte meg veldig stygge blikk og trøstet enda mer frenetisk.
Så I rest my case, selv uten brudd kan trampoliner forårsake grusomme skader! Og det var vel det jeg sa, var det ikke?
For ordens skyld: ingen ble alvorlig skadet i produksjonen av dette innlegget. Den grusomme skaden var ikke værre enn at hopping igjen var mulig når jeg var kommet inn og kikket ut av kjøkke vinduet.
5 Kommentarer on Så var det tid for den hersens trampolina igjen..
Stengt for kommentarer.
hehe. den trampolina er det elsk/hat til her også. Egentlig kunne jeg tenkt meg å gravd den ned slik at det blir litt “tryggere”,
Vi har heldigvis klart oss uten så langt, da sønnen er mye mer uredd enn mora 🙂
Men spørs om vi ikke må gi etter nå da det blir skolestart her.
Det snart 3 år gamle barnebarnet har trampoline øverst på ønskelista til bursdagen. Der i gården blir det også forskriftsmessig kjøpt og montert, og innført regler-
Åshild Vil gjerne at du leser denne blogposten Vårtegn: hagemøbler
Åh, trampoliner! Jeg deler holdningen din til det fulle etter å ha vært gjennom noen trampolinerelaterte uhell selv (det er ikke bare tolvåringer som kan glemme seg, også fedre på 40 kan det når de hopper med barna sine!). I fjor så jeg det verste eksempelet på uvettig trampolinebruk; en trampoline uten nett på en veranda i annen etasje!! Skrekk og gru – hva tenker folk med …
Dette blir vel 10. sommeren vår trampoline lever? (herregud, går tiden så fort!?) Sikkerhetsnettet har vært byttet ut en gang og likeså den blå ringen. Våre to hopper sammen og det har blitt noen blåmerker, men ingen alvorlige skader. Den alvorligste klarte jentungen, da 5,5 år, den aller første dagen vi hadde satt opp trampolina, de hoppet inni der og hun gikk selvfølgelig baklengs på hodet ut gjennom åpningen som ikke var lukket og skrapte opp skuldra på vei ned stigen… Hun har fremdeles et arr, 10 år etterpå. Men for oss som har et hjertebarn som ikke har vært i stand til fullt så mye aktivitet alltid som sine jevnaldrende så har trampolina vært en velsignelse, da han har elsket den. :o)
Anne Berit Vil gjerne at du leser denne blogposten Ny kopp!
Etter at toåringen brakk beinet som følge av gynging på trampolina med pappa’n, har jeg også blitt en sånn hysterisk trampolinemamma. Folk tror jeg er tullerusk, men det er begrensa gøy med barn i gips (i vårt tilfelle har det heldigvis ikke blitt noen varige men!).