Sjokoladekafeen som ble ortodoks..

Hei. 

Etter min fantastiske hårklipp gikk jeg på hotellrommet og dro med Henning ut på jakt etter en sjokoladekafe jeg hadde lest om i turistboka mi. 

Henning var sånn passe fornøyd, for mens jeg satt i frisørstolen hadde Riga i sol forvandlet seg til Riga i regn og det var også tilkommet en iskald vind. Men jeg lokket med varm cappuchino og sjokoladekake.

Etter noen gater og mange “det burde jo være her” sto vi foran det som i følge boka skulle være en kafe. Det var det ikke. Det var en sjokoladebutikk. Som solgte sjokolade. Og som hadde en kanne med varmt vann på disken og pappkopper der du kunne røre ut pulverkaffe og stå rett opp og ned å drikke. 

Men på andre siden av frihetsstatuen utenfor butikken, bare rett over der og en hardt trafikkert gate og litt til oppi der lå jo den ortodokse katedralen. Og ortodokse kirker er jo alltid verdt et besøk.

“Den stengte klokka fem” sa Henning. Neida, det går jo masse folk inn, svarte jeg. 

I gangen sto en gammel mann. Han pekte og gestikulerte veldig rundt hodet mitt. 

Så hyggelig at han synes jeg er fin på håret, tenkte jeg, fortsatt lett svevende over frisørbesøket og å ha blitt meg selv igjen. 

Mannen pekte enda mer da jeg nærmet meg døra som førte inn i selve katedralen og som han holdt åpen. Nydelig korsang og røkelsesduft strømmet ut. 

“Han vil du skal ta på deg skaut!” Henning visket diskret i øret mitt. “Se på de andre”

Mannen syntes slett ikke jeg var fin på håret. Henning tredde hetta på jakken min resolutt over hodet mitt og mannen smilte og lot oss gå inn. Når jeg tittet meg rundt så dro jo også alle andre smekre unge kvinner opp et skjerf fra veska før de gikk inn. De gamle damene hadde stort sett strikkeluer og skaut som jeg husker fra min bestemor. Sånne med store blomster på. 

Så sto vi der. Midt i en ortodoks gudstjeneste. Henning visket at jeg kanskje skulle bytte til hårtørklet som jeg hadde kjøpt til Eir, så jeg gjorde det. Mannen nikket bifallende så det var vist bra nok.

Ortodokse gudstjenester er virkelig noe annet enn hva man er vant til. Det er lys og røkelse. Det er ingen sitteplasser, alle står og de gjør korsets tegn og kneler flere ganger i minutter. Du skal være i rimelig fod form om du skal være en praktiserende ortodoks. Selv damer på godt over åtti spratt opp og ned på kne.  

Det er masse prester som kommer ut av et hellig rom i en gullbelagt vegg og det er utrolig fin sang hele tiden. 

Slike gudstjenester varer tydeligvis mellom to og tre timer så det er vist helt vanlig at man kommer og går. Og går rundt og tenner lys foran yndlingshelgenen sin og kneler der en stund og rusler videre til neste. 

Etter en stund tuslet vi ut igjen. Jeg overmåte fasinert. Det er en helt annen stemning under en ortodoks gudstjeneste. Man får virkelig følelsen av å være med på noe veldig hellig. Klart omgivelsene gjør sitt med ikoner, gullmalerier og takhøyder som tar pusten fra deg. Mulig Luther gjorde kristendommen mer tilgjengelig for mannen i gata, men noe forsvant…. 

Det var veldig mye inni den kirka jeg gjerne skulle vist dere. Men i tillegg til påbud for å dekke håret var det også forbud mot fotografering. Og bruk av shorts eller korte skjørt. Ikke at sistnevnte hadde noen betydning for undertegnede. 

Vel ute i regnet var vi egentlig ganske fornøyde med sjokoladekafebesøket som endte i ortodoks gudstjeneste. Og vi fant en ordentlig kafe som solgte både cappuchino og kake. Og etter det spiste vi en ufattelig god middag og tuslet tilbake på hotellet klokka ni. Jepp, der har dere oss, to syttiåringer på tur..