Hei.
Ja jeg må jo bare beklage, men det blir altså et nytt innlegg om camping og trasking på ukjente stier..
Dagen startet klokka sju. Ikke på grun av Dis, hun fant det faktisk for godt å sove akkurat da (noe hun ikke akkurat gjorde i timene før). Men Hennig og Eir skulle avgårde på skytterstevne.
I en campingvogn er det litt alle eller ingen. Enten er alle våkne eller så er ingen våkne. Så da Henning og Eir sto opp våknet alle en etter en.
Men det er jo litt tidlig å begynne med sandslott klokka sju så det ble lang frokost på oss andre. Og mens Dis sov i vogna så Yme film og jeg leste meg opp til Riga-tur i neste uke. Isa forsvant ut med en venninne.
Da Dis våknet pakket vi bæremeisen full av godsaker, fant frem bøtter og spade og satte kurs mot stranda. “Vi går en liten tur på stranda først, før vi går på lekeplassen” sa jeg…
Og da floa kom og truet både unger og sandslott begynte vi å traske bortover.. Og den stranda er jo noen meter. Og det var maaaaaange bølger å erte og nesten bli slukt av. Og vi fant merkelige skapninger. Som vi etterpå har lært heter sjømus..
Etter langt om lenge og lenger enn langt var stranda forsert og vi nådde moloen og dagens første tellturkasse. Men viktige ting først. Det var bord og benk på den moloen og kjeks, sjokolade og iste ble servert. Isas venninne var med på turen og fungerte vekselsvis som propell og motivator på en Isa som var litt usikker på om dette ikke egentlig var en tur i forkledning.
Som den utspekulerte tellturfantast som jeg har blitt så hadde jeg jo lagt inn en kasse til på dagens tur. Så jeg tok en aldri så liten spansk hvit løgn og sa at “nå følger vi den røde pila opp her og så kommer vi ned til lekeplassen etterhvert.
Ikke ante jeg at den stien var SÅÅÅÅ lang. Men for en fin sti det var. Den gikk opp og den gikk ned og den gikk gjennom skummel skog og gammel skog og over bru og bekk og elv. Men mest av alt så var det veldig mye av den. Isa var nå etthundreogti prosent sikker på at dette her var en tur! Og hun hadde jo egentlig ikke tenkt å gå tur. Hun skulle jo bare en tur på lekeplassen.
Men det var her venninnen virkelig kom til sin rett. Som en duracellkanin sprang hun opp bakkene og sto på toppen og ropte: “kom igjen da Isa, denne bakken er kjempekort og nå ser jeg videre og da går det nedover!” Og når det ikke var en postkasse rundt denne svingen så sa hun “men da er den sikkert bak det treet der da!” Og Isa sprang etter og vips hadde vi funnet en postkasse etter noe jeg vil si var en litt lengre tur enn jeg trodde.
Så da var det bare resten igjen. Men når stien gjorde en sving nedom et jorde var det nok til og med for venninnen. “Vet du Laila, du er skikkelig dårlig på å finne snarveier! (Isa og Yme applauderte utsagnet) For om vi bare hadde gått veien tilbake fra moloen så ville vi vært på lekeplassen nå!” Og med det satte hun og Isa avgårde over et jorde mot lekeplassen i det fjerne mens jeg og Yme (som mente jeg burde ha tatt med kart) kom ruslende bak.
Og det var jo flere som ble glade for å komme til lekeplassen. Og Isa var strålende fornøyd. Selv om hun mente at det var litt i overkant mye å gå i fire timer for å komme til en lekeplass…
Henning og Eir kom tilbake, ungene slappet av med film i vogna. Så kom sola og vi laget middagen ute mens ungene bygget nytt sandslott. Vakkert, vakkert.. Og marshmellows ble grillet. Og spist. Av alle..
Og mens solen går ned i havet….
takker en noe svett og sliten camper for seg..
Ungene sover, jeg skal legge meg. I morgen skal vi på topptur. Finneskua skal bestiges. Og det kommer til å gå utmerket for venninnen stiller klar, full av peptalk og motiverende rop utenfor vogna klokka ti. Jeg lover til gjengjeld fri tilgang på sjokolade, kjeks og fiskekaker med majones..
