Å klatre opp på hesten igjen..

Hei.

Dere som følger bloggen min vet jo at jeg, Eir og Isa var ute på en litt strabasiøs tur for noen uker siden. For de som ikke har lest om den finner dere innlegget her.

Det har jo blitt litt mer vår i bakkene på disse ukene. Og stadig fler har lagt ut bilder fra turer til Gildeskålkjelen. Og stadig mindre unger har figurert på disse bildene og stadig mindre bilder av brodder har florert.

Så jeg tenkte som så at det er like godt å ta tyren ved hornene med det samme. Ikke la det gå for lang tid liksom. Så i går kveld informerte jeg Isa om at i dag skulle vi gå den turen på nytt. Vel, ikke hele turen. Vi skulle gå til den fossen. Der det virkelige marerittet startet sist.

Å si at Isa jublet av begeisting er en kraftig overdrivelse. Det kom et ul, et hyl og det var noe hard tramping involvert.

Men i dag pakket vi sekk. Og det hjalp på humøret at mormor skulle være med på dødsferden. Også at Dis skulle sitte i bæremeis på pappas rygg og at Yme skulle gå hele turen. For ikke å snakke om at hun fikk velge kjeks og sjokolade. Og så skal jeg være så ærlig at jeg innrømmer at det lå en premie på andre siden. En splitter ny Manster High film som hun skulle få kjøpe og laste ned på Apple-TV’en. Noen som mener at hun ble kjøpt? Vel, noen ganger helliger målet middelet.

Og det ble en fin tur. Plutselig var vi fremme. Isa måtte motvillig erkjenne under turen at det var en smule annerledes å gå på sandete sti fremfor isete. Ikke virket skråningen så bratt ned til den elva, det var enklere å gå og det var ikke et mørkt og dystert haglevær som snurpet seg sammen over oss. Mormor mente at hun godt kunne forstå hvorfor Isa syntes det var skummelt sist, det var jo fryktelig bratt der.

Vel fremme tok vi en nærmere titt på selve kjelen. Den var bare vanvittig dyp. Og litt skummel og veldig stilig.

Så skrev vi oss i boka og fant frem noe sjokolade. Men vi hadde jo kommet så fort frem. Og det hadde jo gått så bra. Så da fant vi ut at vi jo kunne prøve oss opp den skråninga. Og den var jo bratt, men den var jo kjempefin å gå i. Og slett ikke et mareritt slik som sist.

Så kom vi til den stien som gikk ut mot venstre. Der Isa sist så på meg i fullt alvor og spurte hvorfor jeg ville at vi skulle dø.

Vel, mamma så på meg i fullt alvor og spurte hvorfor jeg ville at vi skulle dø.

Den stien var fortsatt skrekkelig ynkelig tynn. Ytterst ute på et stup. Dog var den i dag belagt med sand. Og det var jo tydelig at veldig mange folk brukte å gå der. Så vi gikk der. Jeg gikk med en og en unge og mamma kom krabbende til slutt, hun bekjempet enhver høydeskrekktanke og kom opp. Og snudde resolutt stupet ryggen og fortsatte oppover.

Vi møtte på stien vi gikk på sist og hadde en trivelig stund med solbærtoddy, fiskekaker, sjokolade og kjeks.

Så tuslet vi ned. Det vil si, Yme skled noen meter ned den skråninga på rygg, med hodet først mens han hylte. Men litt action måtte vi tross alt ha.

Isa kunne fortelle at hun nok fortsatt er litt uenig i at det er en familievennelig tur. Til det er den for bratt og enda bittelitt skummel enkelte steder. Men den er helt ok. Mormor mener at den er helt grei om man tar den andre stien til venstre. Og Yme, han syntes den var perfekt for en Ninja, men litt lang.

Og jeg er fornøyd. Det hjalp å klatre opp på hesten igjen. Til tross for regn, søle og egentlig et dårlig turvær så ble dette en mye, mye bedre opplevelse enn sist. Så da kan jeg nesten ikke vente til vi skal gå den i solskinn!

PS: det er noe rart når jeg legger inn bilder. Bilder som egentlig er stående blir liggende. Enten på telefon eller på mac/PC. Og da jeg tror de fleste av dere leser på telefonen så har jeg valgt å få dem “riktig” i mobilvisning. Så beklager til dere som leser på mac/pc denne gang.