Små turer er også turer…

Hei.

Etter forrige helgs katastrofale forsøk på å gi mine barn gode minner om turlivets gleder satset vi denne helga på noe litt mer enkelt. Og med Stormbergs motto om at små turer også er store så pakket vi sekken og satte kursen rett mot lysløypa. På enden av lysløypa er det en flott grillplass, og der tenkte vi å ta middagen. Så vi kjørte dit.

Men altså, vi måtte jo gå litt, så med mer eller mindre glade barn (Isa var sur fordi jeg hadde tvunget henne til ta på en genser under jakka, Yme var sur fordi bena var så slitne allerede før vi startet) Målet var postkassen med tellturkode midt i lysløypa.

Turen opp forløp uten de store dramatiske hendelser. Og humøret steg og sank i takt med nedover og oppoverbakker. At pinner i tillegg måtte brukes som stav og ikke som slagvåpen var også tungt å svelge for en topptrent Ninja klar til kamp.

Og vi kom oss vel frem til kassen. Og flere av turdeltagerne smilte.

Så begynte dramatikken. Som dere kan se av det ene bildet hadde vi med ei drikkeflaske. Den var fylt med rød saft. OG DET VAR JO BARE SÅ FEIL, SÅ FEIL, SÅ FEIL!!!!!! Det var faktisk så feil at hylene fra Yme nok kunne høres til Bodø og vel så det. Det skulle jo være vann! Eir kom på den briljante ideen at vi bare fikk lete etter en bekk.

Og rett nedi bakken var det en bekk. Den rant fint rett over lysløypa. Problemet var jo bare at den var full av gjørme. “Lag en snøball og dypp den i grøfta her. Her er det jo i allefall en halv meter dypt. Så suger du på den.” Henning instruerte poden. Og Yme laget snøball. Og gikk rett ut på isen som vel var en halv cm tykk.

Yme er en staut kar. Han er ingen lettvekter. Han veier sine kilo for å si det slik. Mulig den isen ville tålt en annen fireåring. En liten og nett en. En som ikke har bly i årene og i bena. Den tålte ikke Yme. Og den grøfta var sannelig en halv meter dyp og vel så det. Og plutselig sto Yme til livet i kaldt vann.

Ære være mammaens raske reaksjonsevne. Et rykk i armen og ungen sto på tørr grunn nesten før han fikk med seg at han omtrent kunne druknet. Og takk til dressprodusenten. Foruten litt iskald sildring inn der glidelåsen startet var han fortsatt både tørr og varm. Vannet derimot var jo nå fylt av gjørme slik at det kunne jo ikke drikkes.

Så må jeg jo si. Jeg er jo veldig glad i Henning. Og han er jo perfekt på så mange måter. Men når det kommer til å fotografere til bloggen.. Nei da faller han gjennom som Yme på isen. Tenk å la alt dette skje uten å ta frem telefonen å knipse noen bilder.

Vi kom tilbake til bilen og gikk de få meterne til bålplassen. Det var begynt å snø, Yme måtte på do, Isa var kald og det lå fint til rette for en trivelig middag ute i det fri.

Men noen marsmellows hjelper jo på humøret.

For ikke å snakke om at vi oppdaget et helt nytt bruksområde for grillede ostesmørbrød. De kan brukes til å varme opp frosne fingre. Selv om mammaen har forgiftet dem med flere gram sennep gjorde de altså nytten. Og det skal sies at Isa spiste hele etter at en liten hvit løgn “det er bare sennep på noen av dem” ble servert. Riktig gode syntes hun de var. MYE bedre enn de hun hadde fått med på skoletur.

Dis var også med og fikk leke i snø for første gang. Hun har også spist sine to første grillpølser.

Plutselig var klokka mange, Dis overtrøtt, Isa iskald og Yme ville hjem. Og da var det veldig fint at det var ca 150 meter bort til bilen og 3 minutter hjem. Men først måtte jo Eir grille ei siste pølse. Og så måtte hun jo grille en siste marsmellows. Som hun jo måtte spise veeeeeeldig sakte. Og så måtte hun grille den litt til, for den var jo ikke varm helt inni der..

Isa kunne tilslutt konkludere med at det var en mye bedre tur enn sist og at mammaer og pappaer ikke ber unger om å ta på gensere bare for å være slemme, men fordi det blir kaldt.

Og i dag gikk vi en enda mindre tur. Helt ut i hagen. Yme hjalp til med å brøyte og fant ut at han hadde vokst en meter siden han sist brukte sklia. Og Isa laget en snømann. Joda, livet er bra, nå er det påske og i morgen drar vi til Kvina. Stay tuned for mer….