Eir skal flytte på hybel….

Hei.

Etter at ungene var lagt i kveld tok jeg en runde i blogglandia. Jeg havnet inne hos Kona til.     Hun hadde skrevet et innlegg om når barna skal ut av redet. Jeg begynte å lese med god stemning i magen og endte opp med å lett småpanisk, hyperventilere.

For det slo meg. Eir fyllte ni år i november. Det vil si at hun nå har levd tre år mer enn det er til hun skal flytte ut! Kjære vene. Det er jo så innmari mye hun ikke kan enda!

Hun kan steke egg. Så hun burde ikke sulte i hjel. Men å skjære opp det brødet er det værre med. Jeg innser også at vi må intensivere øvingen på å skrelle kokte poteter, ellers så blir det mye pasta på den hybelen.

Økonomi er jo et katastrofeområde. Hun bruker det hun har. Dog får hun ofte mye for det hun har, men det er lite tanke for at man kanskje skulle hatt litt igjen til neste bytur.

Vaske klær, sortere klær, henge opp klær.. Vi har en vei å gå.

Etter at hun fikk nytt rom har hun stillet mobilen på vekking og stått opp selv. Det har faktisk fungert slik at det kan vi huke av som utført. Da er det mye dårligere stilt med evnen til å gå å legge seg på kvelden.

Sminke er det ingenting å si på, å kle seg etter vær å føre derimot. Singlett i januar er ikke helt i henhold etter min mening. Men hva vet jeg, urgammel og snart ensom og forlatt i eget hjem.

Og så skal vi jo selvfølgelg ha rimelig mange samtaler om prevensjon, lykken ved avholdenhet fra alkohol og røyk samt at gode studievaner snart må begynne å terpes på.

“Hvorfor i alle dager har du tenkt å kaste ut ungen når hun fyller femten?” sitter kanskje du og tenker. “Da er hun jo bare fortsatt et barn!” Hvis du tenker det så tipper jeg at du bor i relativ kort avstand til en videregående skole. Det gjør ikke vi.

Med mindre Eir har tenkt seg en fremtid innen oppdrett eller fiskerifag, noe jeg svært sterkt betviler at hun har tenkt, så må hun flytte på hybel når hun begynner på videregående. Det samme gjorde jeg og det gjorde Henning og det er liksom helt normalt heromkring. Og de fleste andre steder utenfor bykjernene. Jeg husker første måneden på medisinstudiet i Tromsø da jeg møtte mennesker som fortsatt bodde hjemme. VELDIG MERKELIG! Å bo hjemme i en alder av tjue var i mitt hode en fryktelig snodig sak. Og å ikke ha flytteplaner før man var ferdig med studiet.. Jeg hadde ikke ord..

Og jeg husker selv at jeg var veldig klar for hybelliv og å stå på egne bein da jeg som syttenåring flyttet inn på min første hybel. I kjelleren til verdens herligste gamle ektepar. Som allerede første uka ba meg opp på fersk fisk og lever og rogn. Nå hadde jeg juksa litt da og startet med et år på folkehøyskole slik at det var på høy tid da jeg endelig tok fatt på hybellivet. Året etter flyttet jeg Sortland, drøye femti mil hjemmefra.

Eir er født i november, så når hun er ferdig i tiende og skal ut i livet vil hun være femten og et halvt. Jeg håper jo at hun føler seg like klar som jeg gjorde. Det vil si, jeg vet hun kommer til å føle seg like klar, hun er klar nå… Hadde det vært opp til henne kunne hun flyttet i morgen.

Men jeg er jo ikke helt klar. Ikke i det hele tatt. Og seks år er jo ingenting! Er par graviditeter og permisjoner og så er man der. Ikke at jeg har tenkt å ha så mange fler, men det er liksom det jeg måler tiden i…

Men jeg håper. At jeg skal bli klar, at jeg skal føle at vi har gitt henne det hun trenger for å klare seg. At det blir en gledens dag, ikke at vi jubler for at hun drar, men at vi klarer å glede oss med henne. Men hvordan jeg skal komme dit? Det må jeg tenke litt på.