Dager som kom og som gikk…

Hei.

Det er en lykke at jeg ikke skal leve av denne bloggen. Med tanke på innleggsfrekvensen den siste tiden så ville det i så fall vært sveltihjel for oss.

Men nå er det ny mandag og nye muligheter. Og en liten oppdatering på livet i Casa Didriksen…..

Prosjekt “få Dis til å sove i egen seng” gikk fryktelig dårlig. Som det har gjort i første runde med alle ungene. Det var ikke akkurat mangel på motivasjon, men det skal noe logistikk til for å få en familie AS til å gå rundt samtidig som man skal sitte x antall timer ved en sprinkelseng om natta. Selv med to foreldre byr slikt på utfordringer. I allefall når de andre ungene også trenger litt assistanse på natta, som når de f.eks får omgangsyke.

Så da startet vi etterhvert på neste fase. Fasen alle sier “det var det vi skulle gjort fra starten av” om. Prosjekt “flytte Dis inn på eget rom” ble startet. Det var bare det at for at Dis skulle få et eget rom så måtte først Eir flyttes ned i kjelleren. I kjelleren har vi nemlig et fantastisk flott gjesterom, som hele tiden har vært planlagt til Eir når hun ble på denne alderen. Det er bare det at dette rommet har vært et fantastisk “det stuer vi bort på gjesterommet”-rom. Det vil si at det var så godt som umulig å komme mer enn 30 gode centimeter inn på det rommet før man krasjet i diverse diverse..

Så mamma kom og hun og Yme lekte Ninjago mens jeg og Henning brukte en hel helg på å flytte tredemølle, skap, reoler, tre elektriske lekebiler, en fjernstyrt båt og diverse annet rundt om kring. Dette igjen førte til at skohyller og hattehyller  i gangen måtte flyttes og dere ser tegninga, det ballet på seg. Men søndag kveld var det i allefall en lykkelig niåring som la seg i senga nede på nyrommet. Strålende fornøyd med romplassering og muligheter for å gå under radaren til foreldrene og snike seg ut natterstid da hun nå har direktetilgang på både vaskerom med utgangsdør og selve ytterdøra… At ytterdøra nesten var umulig å komme frem til på grunn av alt rotet i gangen er jo detaljer.

Så var det vinterferie. Og den skulle tilbringes hos mormor. Derfor var det jo ingen vits i å forsøke å starte noen legging på eget rom før vi kom tilbake. Å få rommet til Eir i stand hadde også gjort oss så drit lei at det gamle rommet slett ikke var klart for innflytting heller. Dog var Dis sine klær flyttet dit, noe som var fryktelig irriterende når man kom ned i stua og måtte traske opp igjen fordi man hadde glemt at man hadde flyttet om på alt. Ymes kveldsstellgreier ble i tillegg flyttet opp på badet og Isa ser nå svært lyst på å klare å holde badet sitt ryddig. For Yme har på langt nær “så mye rot som Eir!”

I vinterferien fikk jeg bittert erfare at hovmod står for fall. Jeg har i flere uker påberopt meg gode gener, all den tid jeg kun en gang for åtte år siden har opplevd lidelsen det er å gjennomgå omgangsyke. Vel, nå kan jeg erklære at jeg har opplevd det hele to ganger i livet. Og det er jo til å dø av! Ikke gjorde det saken bedre at Dis mente at faren holdt på å ta livet av henne når han forsøkte å sitte med henne på brystet for å få henne til å sove. Her skulle det være mamma og pupp og intet annet.. Vel, det ene positive man kan si om omgangsyke er at det går fort over.

Vel hjemme fra vinterferie var det duket for fire dager med kurs i nødnett i Bodø. Vanligvis er fire dager med kurs i Bodø en fredelig afære for meg. Hotell, barnefri og greier.. Vel, ikke denne gang. Henning hadde opptill flere vakter på jobb og den ene bilen skulle i tillegg leveres på verksted. Så da fikk jeg prøvesmake pendlertilværelse. Det gav ikke mersmak for å si det sånn. Hvordan folk i byer gidder å bruke over en time på å komme seg på jobb er mer enn jeg fatter. Selve kjøreturen var jo trivelig nok, men det er jo ingenting igjen av dagen. Og et svare stress for å levere unger i det sekundet SFO og barnehagen åpnet døra. Alikevel kom jeg for sent hver dag. Men det var et innmari bra kurs! Og nødnett er bare så bra! Dis er nå så godt som ferdig utlært på knappene på den nye radioen.

Men i helga har vi da endelig fått flyttet sprinkelseng, støvsuget, hengt opp gardiner, byttet ut Justin Bieber med Hello Kitty og gjort det pent og koselig inne på rommet som nå er Dis sitt domene. Det står fortsatt Eir på døra, noen som har noen tips om hvordan man fjerner bokstaver som sitter som limt? (noe de vel også er..)

Vi gikk hardt ut med å forlate huset. Vi var invitert på middag hos venner. I tillegg hadde vi brylluppsdag. Så vi overlot hele marerittet til mormor. Mormor er ei fornuftig dame. Hun prøvde å legge i vanlig leggetid og gav opp svært kjapt. Så så hun Tour de Canada eller hva det nå het i fred og fordragelighet med Dis lekende på gulvet og når Dis nesten sovna i lekene gikk hun opp med henne. Da var vel klokka elleve. Etter bare få minutter med intens protest la ungen seg til å sove. Og sov fortsatt da vi kom hjem. Trenger jeg å si at hun våknet i det sekundet jeg holdt på å sovne på min egen hodepute? Lyden fra babycallen var faktisk et nødnett verdig. Høy og klar for å si det slik. Så ble det byssing og stryking og relativ tvang med ei tåteflaske som hun faktisk tilslutt tok. Og sovna… Og jeg listet meg tilbake til vårt rom og la meg. For å ligge våken å høre Henning snorke til Dis våknet igjen etter tre kvarter.. Så gjentok vi dette noen ganger.

Noe over fire skjedde det et mirakel. Dis drakk ei hel flaske og Henning slutta å snorke og dette skjedde samtidig. Så da sov jeg da. Helt til over seks! Hvorpå hun drakk litt mer fra den flaska og sov videre til halv ni!

I går var vi først på gudstjeneste før vi tok med tre drit sure unger på tur. Kirke og tur på samme dag var litt mer enn Isa kunne takle og en meltdown av et atomkraftverk er vel for en solskinnsdag å regne i forhold til raseriet hun viste. Men tur ble det og Isa var mest fornøyd av alle. “Dåkker e så dårlig på å førklar mamma!! Koffør kuinne dåkk ikke si at dette kåmm tel å bi kjæmpearti? Æ trudde jo vi sku trask i ein skog å leit ætter ei postkasse å dæ e jo IKKE arti!”

Den regla kom etter at vi akkurat hadde gått gjennom en skog og kommet frem til postkassa på fyret… Lykken var enda større da vi klatret over berg og kampesteiner hjem igjen.. Vi er litt treige. Etter at andre har gått på diverse steder og opparbeidet seg poeng både til fjelltrimkrus og telltur i flere år så har vi vært på vår første tur med poengsanking nå. Jaja, bedre sent enn aldri.

I går kveld hadde Dis samlet krefter til å i få frem protestene sine relativt høylytt. Det virker ikke helt som om hun er enig i at det nye rommet både er hyggelig og koselig. Men etter at hun igjen sovnet rundt elleve så har hun faktisk bare vært våken to ganger i natt. Fått flaske og lagt seg igjen. Og ja, jeg vet at vi kommer til å slite med å bli kvitt den flaska, men akkurat nå er det en enorm seier at hun tar den og ikke har smakt på en pupp på to netter (men fått på morgen og kveld da) så den kampen får vi ta en annen gang.

Men Isa… Hun fikk omgangsyke igjen i går kveld. Så da starter vi sirkelen på nytt.. Og sånn går no dagan!