Puppene mine er rett og slett FOR bra!

Hei.

Som førstegangsmor er man unnskyldt. Man vet jo ikke bedre. Det lille nyfødte nurket vil jo ha mat. Også på kvelden. Og til slutt så sovner jo nurket der. På puppen. Og etterhver så er det jo liksom det som er rutinen. Og det er jo såååååå lenge til man skal på jobb og noen andre trenger å legge og det er jo ingen problemer med det. Og det er jo bare sååååå koselig når den lille våkner på natta og vil ha litt kos..

Så går det en ni, kanskje ti måneder og det er ikke så himla praktisk at ingen andre kan legge den ungen. Ikke er det såååå koselig at den ungen våkner ca fjorten ganger i løpet av natta for å kose litt heller. Man har på en måte nådd et metningspunkt for kos når klokka bikker 04:13.

Og man lover seg selv, når man endelig har fått ungen over på smokk, når man er likeverdig med pappaen i legging og nattekos, at denne situasjonen skal man aldri, aldri sette seg selv i igjen.

Som tobarnsmor så tenker man at de første seks ukene må jo det lille vesenet få lov å ha fri tilgang på den puppen. De neste seks ukene tenker man at når vi nå når tre måndeder så er det på tide at pappaen får gjøre en innsats på leggefronten. Man tenker det, men så er det plutselig jammen meg gått ni måneder igjen og man ligger der klokka 04:13 og lurer på hva i all verden det var som skjedde. Man hadde det jo så klart for seg hvordan man IKKE skulle ende opp.

Som firebarnsmor. Ja jeg har ikke ord! Atter en gang ligger jeg der. Klokka er 04:13 og nurket (som slett ikke er et nurk men en svær klump på gode 10 kilo) nekter å flytte seg mer enn ti millimeter fra nærmeste brystvorte. Og nåde den brystvorta om den pøser ut noe melk klokka 04:13! For det er ikke melk man vil ha, det er kos. Og når klumpen mener at den har fått nok kos for en stund så snur den på hodet og man tror man kan snu seg over på andre siden og sove bare ti minutter…. Men i det man starter på bevegelsen strekkes det ut en lang hånd, med sylskarpe negler som godt får frem poenget: Her skal det ikke flyttes på noen pupp!! Greit at den kan få ligge i friluft et kvarters tid, men den skal ligge her!

Jeg har konkludert med at jeg rett og slett har for bra pupper! Når jeg ser meg selv i speilet så finner jeg opptil flere feil. Den høyre for eksempel. Den henger i allefall en god cm nedenfor den venstre. Og etter en natt med kos så har den liksom klistret seg fast til magen slik at den er dratt ytterligere 2 cm ned. Det er heller ikke bare lengden som er noe ulik. Den ene ligner i beste fall på en pære, eller det vil si størrelsesmessig så er det mer et butternut-gresskar. Mens den andre mer kan ligne en vannmelon på tvers.

Intet av dette ser ut til å plage klumpen nevneverdig. Tydeligvis har begge brystvorter perfekt tilpasningsevne til tunge og gane og fyller hvert hulrom perfekt. Mykheten er vistnok også upåklagelig og det er akkurat nok løshud til at det fyller hånda når den knyttes.

Det er rent umulig å sove uten disse lekkerbiskene i umiddelbar nærhet synes klumpen. Mor er ikke helt enig. For der det søte lille nurket spiste, snudde seg og sov x antall minutter før neste seanse, så gjør ikke klumpen akkurat det. For hvor fantastiske disse puppene enn er så er de ikke konstruert til å holde formen i en munn som slapper av og åpner seg fordi eieren sovnet. Og da våkner man jo. Eller kaver rundt som en fisk på land og leter i søvne. Til noen, les mamma, putter inn en pupp igjen.

Like fasinerende er det at samme utstyr kan være så til de grader lite interessant mellom klokken åtte på morgenen og sju på kvelden. Da rangeres både tomme doruller og oppvridde vaskekluter (noe som jo i mine øyne til forveksling kan ligne der ved morgenstellet) langt over. Det er faktisk direkte slemt å forsøke å putte inn en pupp i gapet i løpet av dagen. Da protesteres det høyt og tydelig og to tenner kan absolutt brukes til å få frem hva man mener. Man sover sin søteste søvn, timesvis ute i vogna. Langt fra pupp og kos, ute i snøstorm, vær og vind.

For å si det rett ut. Det funker ikke. Ikke sover jeg på natta, og ungen sover jo knapt hun heller. Og ja, sutt er forsøkt, men hva har vel en kald og stiv plastsutt å stille opp med mot to fullendte pupper??

Så nå er det slutt. I går, etter et godt kveldsmåltid med både grøt, smoothie og morsmelk servert fra fersk pupp satt en bestemt mor på utsiden av en sprinkelseng og en like bestemt unge på innsiden. Det vil si, hun satt ikke så mye, hun sto mest. To viljer møttes og begge var like bestemte på å ikke gi seg. Det ble sunget, strøket, klappet og kost over sengegjerdet og ingen lå ensom og forlatt. Dog hjalp ikke akkurat det på protestene. Den ene gav seg til slutt og sov bedre enn hun har gjort på uker. Så ble prosedyren gjentatt tre ganger i løpet av natta. Men selv med en time mellom 03:56 og 04:14, der mor tilslutt hakket tenner og ikke turte å røre seg bort fra sprinkelsenga da hun ikke ante om ungen sov eller bare lå og stirret ut i mørket, klar til å angripe, var natten for begge to langt bedre enn den har vært på lenge. Faktisk kunne mor ane en følelse av uthvilthet da klokka ringte kvart over sju. En times sammenhengende søvn opptil flere ganger i løpet av natta. Det er jo til å juble høyt over.

Nå er spenningen stor foran kvelden. For om det er en ting jeg har lært meg som firebarnsmor så er det at man kan godt kan vinne et slag, men utfallet av krigen er fortsatt uvisst… Puppefantasten virker uberørt. Blid som en sol hele dagen, ikke nevneverdig berørt av adskillelsen natten førte med seg. Og helt uinteressert i pupp til lunch. De er tross alt bare til nattebruk…