Følte meg litt lurt..

Hei.

I går var det søndag. Natten var en smule urolig da en gråtende Yme sto inne på soverommet klokka 03:12 og forkynte at han absolutt ikke ville være der, han ville til mormor! Jeg fulgte ham ned trappa og inn på gjesterommet og tenkte ikke så mye over at han hakket tenner for det var jo litt kaldt.

En time senere sto mamma i døra og lurte på om vi hadde stikkpiller paracet for Yme hadde 40,5 i temp. Vet ikke helt hvor det stakk mest.  I mammahjertet fordi en syk Ymegutt heller ville ned til mormor enn å ligge hos oss eller i doktorhjertet fordi jeg ikke forsto at han var syk og hakket tenner på grunn av feber. Vel stikkpille ble satt og jeg gikk opp igjen for å roe en nå noe våken og utolmodig Dis. Etter en ny time hørtes ul fra badet nede. Yme hadde kastet opp og jeg trasket ned for å bistå med trøst og kos og skift mens mormor skiftet på senga. Lett desillusjonert trasket jeg opp trappa igjen. Omgangsyke… Uka som lå foran oss så brått så mørk ut…

Men det var ikke omgangsyke. Det var influensa. Isa havnet etterhvert på samme sofa dagen etter. Ingen spydde mer. Barn kan av og til spy av bare høy feber. Og 40,5 må vel ansees som høyt..

I allefall. Med to barn rett ut på sofaen og en sovende i vogn så fant Henning ut at da kunne jo jeg,han og Eir gå en tur. Mormor meldte seg fort som sykepasser da det var både utfor, slalom og skiskyting på tv/Ipad.

Og jeg syntes jo det var en god ide. Og regnet med at det var for å gjøre noe hyggelig sammen, kvalitetstid med bare storjenta, gi mammaen et pusterom i permisjonshverdagen, nyte vakker utsikt og fin natur.

Men jeg burde jo forstått at de to gadgetgale menneskene jeg bor sammen med hadde et annet formål med turen enn fin utsikt og kakao på toppen.

For mens jeg pustet og peste meg oppover de bratteste liene, mens jeg snappet både bratthet og vakkerhet så var de to foran stadig vekk opptatt med noe annet og sto med hodene sammen og blikket ned.

107!!!

170!!!!

63!!!

Hæ?? Teller de skritt eller hva er det de holder på med? Eir var strålende fornøyd med sine 107 mens Henning så litt missmodig ut over sine 170..

Men det var ikke skritt. Det var puls. Og hele turen var en test av den nye Applewatch-klokka jeg gav Henning i julegave. Med innebygget pulsmåler og treningspusher som maser og forteller deg at nå må du gå litt lengre for å nå dagens treningsmål. Jeg vil tro det er å jukse å la Eir gå rundt med klokka, men ungen sprang jo som en fjellgeit når hun fikk den på….

Vel, jeg på min side nøt å være babyfri i hele to timer, la blikket gli mot horisonten, nyte utsikt og vakker natur. Og snappe….. Og ta bilder til dette blogginnlegget…. Så, ok da, jeg kan ikke klage for mye..

Og om noen vil følge våre turer på snap eller Instagram så heter jeg overaskende nok casadidriksen

Og så må du huske å være med på min supre giveaway fra Kreakid. Den trekkes på fredag..