Vi var på en helt vanlig gudstjeneste…..

Hei.

Når det debatteres i aviser og på nett om innvandring og flyktninger og muslimer og sånt så slår det meg at det må jo være gode tider for den norske kirke. For stadig vekk er det kommentarer om “gode norske kristne verdier” og “vi er et kristent folk” og så videre.

Men er det det? Når var disse folkene i kirka sist? Hvis du trekker fra barnedåp, bryllup, begravelse, julaften og 17.mai? Ikke at man ikke kan være kristen uten å gå i kirka, men det er merkelig at man forsvarer en institusjon så veldig, som man nesten ikke bruker selv. Uten under mild tvang. Og min neste tanke er at det er kanskje ikke så rart at vi kan skryte av at kristendommen har modernisert seg og tåler å bli spøkt med og laget satire av når vi i realiteten nesten ikke har spor av den igjen i hverdagen vår. For det er nemlig ikke noen sak å spøke og le av noe som ikke står oss så veldig nært eller er personlig for oss.

Jeg skal ikke skryte av at vi er i kirka hver søndag. Men vi er der relativt ofte. Også når det ikke er barnedåp, bryllup, 17.mai eller julaften. Forrige søndag for eksempel. Vi kledte på oss sånn passelig fine klær og dro alle seks. På en helt ordinær gudstjeneste. Og jeg vil påstå at om man trekker fra dåpsfølget som var der og noen konfirmanter med foresatte så var det ikke så veldig mange fler enn oss som var under 60. Og senere i uka, da jeg refererte fra noe som skjedde der ble jeg spurt: hvorfor i all verden var dere i kirka?

For ungene synes jo ikke det er sånn kjempestas. Det vil si, Isa liker sangene. Eir liker å synge med på det presten egentlig skal si alene. Yme hadde med seg et spill og satt for det meste i lekekroken bak. Regelen er at de sitter i benken til prekenen begynner. Så er det lov å gå bak. Og så er det jo kirkekaffe etterpå. Hvem sier nei takk til kake liksom.

Men jeg synes faktisk at som foreldre så har vi et ansvar. Jeg tenker at det er ikke skola som skal lære ungene mine kristendom. Om det er noen som skal lære dem det så er det vi som foreldre. Og akkurat nå, akkurat her, tenker jeg at den beste måten å vise dem kristendommen på er i kirka. Og så har jeg planer om å spe på etterhvert. For det er uendelig mange måter å praktisere kristendom på. Og det vil jeg at de både skal vite, og ikke minst, respektere.

Jeg hadde kristendom hele grunnskolen. Jeg husker ikke et skvidder av det. Derimot husker jeg at jeg var med bestemoren min på alle mulige møter i sjømannsmisjonen og diverse andre misjoner. Drit kjedelig, men mye gode kaker. Og et og annet plukket jeg opp.   Det var damer som strikket lester og snakket om Jesus. Og de trodde på Jesus. Og de hadde ham med seg på kjøkkenet i form at et bilde i vinduskarmen og i stua i form av et broderi med “størst av alt er kjærligheten”. Og i bordbønnen før vi fikk forsyne oss av kakene. Og på nattbordet lå både bibel og salmebok. Han var en del av hverdagen deres. Han betydde noe. Hver dag. Og det jeg ganske tidlig forsto var at når noe er så viktig for noen så viser du respekt, du kødder ikke med det. Selv om det for deg personlig ikke betyr et kvidder. Og jeg spurte aldri damene som strikket lester hvorfor de trodde på noe man ikke kunne se, men jeg spurte bestemoren min om hvordan man kunne vite at han fantes. Og hun svarte at det vet man ikke, men man kan tro på det alikevel. Og det gjorde alle de damene som strikket lester. Og loddet dem ut på neste møte. Bestemoren min var ikke den som snakket høyest på sånne møter. Jeg tror hun var litt som meg der, hun var der fordi hun syntes at det var en viktig og riktig ting å gjøre. Men den dag i dag vet jeg ikke helt hvor mye hun egentlig trodde på gud. Men hun hadde en dyp, dyp respekt for alle som trodde. Og da presten som konfirmerte min lillesøster både spilte gitar og oppfordret til applaus i kirka ble hun ørlite sint…

Så fikk jeg litt dilla på Sofies verden og filosofi siste året på ungdomsskola. Og fant ut at det ville jeg lære mer om. Og begynte derfor på folkehøyskole. Og den eneste jeg fant der de underviste i filosofi var baptistisk og lå på Stabekk. Så dit dro jeg. Og det var morgenandakt og det var bibelskole rett over veien, der ikke riktig alle guttene var SÅ innmari prektige. Og det var baptistisk ungdomsgruppe og det var to fantastiske miljøarbeidere som dro oss med rundt på Oslo kristne senter og Pinsemenighetens årsmøte i spektrum og blå kors og diverse andre steder der kristendom utøves på daglig basis.

Og jeg ble ikke spesielt kristen av hverken min bestemors sjømannsmisjonsmøter eller forsøk på frelsning på Oslo kristne senter. Selv ikke 7500 pinsevenner som talte i tunger i kor fikk meg helt overbevist om hans eksistens eller at Jesus virkelig var guds sønn.

Jeg vet den dag i dag ikke om jeg riktig tror på Gud. Bibelen er en fantastisk historie. Men kanskje litt for fantastisk til å virkelig være sann? Det vil si, jeg har ingen problemer med det historiske. Det er den greia med guds sønn og sånn jeg sliter litt med. Men jeg vet i allefall at jeg ønsker å gi ungene mine kunnskap nok til å kunne ta et reelt valg på om de synes kristendom er noe stort tullball, eller om det er noe de ønsker å tro på.

Isa spør av og til om jeg tror på Gud. Jeg svarer at jeg vet ikke. Det må være lov å si det selv om man går i kirka. Og det må være helt greit å gå i kirka selv om man ikke tror på gud. Jeg spør Isa om hun tror på gud og hun svarer: selvfølgelig! Men det svarer hun om jeg spør om hun tror på tannfeen også så jeg vet ikke helt… Dos synes hun at den mest logiske forklaringen på verden er at noen skapte den. Selv om vi alltid da får det klassiske problemet med hvem som skapte gud…

Jeg vil at Eir, Isa, Yme og Dis skal vite hva som skjer i kirka. De skal kjenne til fadervår, trosbekjennelsen og hvorfor vi feirer pinse. De skal vite at når vi pynter huset vårt med lilla duker i desember så har det en sammenheng med at presten har på seg en lilla stola og hvorfor han bytter til hvit på julaften. Jeg vil at de skal forstå alvoret med nattverden og prøver å forklare at jeg ikke går opp fordi jeg ikke helt vet om jeg riktig tror på gud, men at det er helt ok at de går og får velsignelse og hånda til presten på hodet. Og jeg prøver å videreføre litt av den respekten jeg følte for damene som strikket lester.

For kristendommen er en del av det norske. Den er en del av oss. Det er en del av vår tradisjon og våre skikker. Men jeg synes faktisk ikke man kan klage over at det forsvinner dersom man selv er en del av tilintetgjørelsen. Man kan ikke forvente at 1300 prester (er vel sånn ca rett tror jeg) og noen pensjonister på fremste rad i kirka skal bære ansvaret for å videreføre tro, kultur og tradisjon. Hvis ingen bruker kirka så forsvinner den. Så enkelt og så vanskelig er det. Da kan vi skylde oss selv. Selv om det selvfølgelig er lettere å legge skylda på alle andre. De som bringer nye og farlige tanker og religioner hit til oss. Eller skolen som underviser for lite. Eller at kirka er for lite nytenkende. Eller, eller, eller. Men til syvende og sist er det bare vi selv som kan gjøre noe med det. Og derfor var vi i kirka på en helt vanlig gudstjeneste. Selv om vi kanskje ikke tror på gud.