Separasjon…

Hei.

Noe i huset, det kan være julestjerner, det kan også være et barnehagevirus eller rett og slett for lite støv som følge av støvsugeren jeg fikk til jul, gjør at Henning per tiden har vært bittelitt (les veldig) tett i nesa.

Vanligvis så er ikke snorking noe stort problem. Jeg visker forsiktig “kan du snu deg på siden” mens jeg stryker ham forsiktig på overarmen. Så er det stille og jeg kan sove. Jeg våkner aldri av det om jeg først har sovnet. Og om jeg våkner så er det jo mest bare koselig. Sånn til vanlig altså.

Vel, slik er det ikke nå. Jeg og Dis forsøkte å legge oss mandag natt. Dis, som ikke har helt det samme døgnet som oss andre viste tegn til trøtthet allerede kvart over ett så jeg tenkte det var forsøket verdt…

Og jeg ammet og ungen ble trøtt og ZZZZZZZZZZZZZZZZZ!!!!!! Oppstart av en motorsag like over hodet på ungen kunne jo ikke fått henne til å bite hardere i den puppen…

Ting roet seg. Bare litt sånn små kosesnork. Ungen spiste på puppen som ikke var blitt maltraktert av to sylskarpe tenner og en steinhard gomme. Ungen sovnet, jeg lirket henne løs, snudde meg, sovnet selv….

ZZZZZZZZ!!! Jeg sverger, jeg var 10 cm over puta og ungen likeså. Våken selvfølgelig. Og mens jeg ammet på ny lurte jeg på hvordan opphavet til løvebrølet vi nettopp var vekket av for det første kunne sove videre som om ingenting var hendt og for det andre hvordan det gikk an å svelge både drøvel og tunge uten å merke det.

Da jeg atter hadde lirket løs ungen og skulle til å legge hodet ned på puta selv kom et snork laget ekko både i rommet og inni hodet mitt. Det var ikke et kjærlig stryk på armen jeg brukte for å vekke ham, og beskjeden var relativt klar: “Kan du vennligst forflytte deg til gjesterommet??” Intet fornuftig svar, men jeg ble litt bekymret for om jeg måtte starte gjenopplivning da jeg nå var helt sikker på at drøvel, tunge og minst tre tenner gikk med i dragsuget.

Et velrettet spark rett i knehasen og en ny anmodning om forflytning ble besvart med: “det er ikke nødvendig, jeg er ikke så tett i nesa lengre!”

Dårligere selvinnsikt har vel skjeldent vært observert. I og med at jeg lå med en unge på puppen fikk jeg ikke tatt kvelertak på ham og han slapp dermed unna i live. Han forsøkte dog å gjøre det beste han kunne og tok en reell dose nesespray. Så jeg tenkte at jeg får vel håpe på det beste og lirket atter en gang en sovende unge løs fra puppen og la meg ned på puta. For i neste sekund å få en knyttneve godt plassert i venstre øye da ungen jo slo ut med alt hun hadde i redsel over lyden som kom.

Klokka var nå halv fire. Jeg innså at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å ta livet av ham. Skylde på psykose pga søvnmangel og at jeg trodde jeg sloss mot en rasende løve. Denne planen kunne dog fort slå feil og gi betydelig tid i fengsel. I fengsel ville jeg alikevel være langt unna alle snorkelyder, men det ville også frarøve meg mye tid sammen med mine barn så jeg valgte å gå for alternativ to.

Jeg tok ungen og gikk ned på gjesterommet. Etter kun minutters amming sovnet hun. Jeg lirket meg løs, la hodet på puta og sovnet.

Og der sover vi ennå. Senga er god, stillheten er øredøvende, ungen sover, jeg sover. Hennings nese er ikke lengre så innmari tett, men jeg tar ingen sjanser. Mormor kommer ikke før om åtte dager så det er da ingen grunn til å forhaste seg. Men det er jo litt ensomt da. Og jeg må jo innrømme at jeg savner ham litt… Og faktisk så savner jeg også å høre et par snork i løpet av natta…