Kjære deg som laget ZooPanic

Hei.

Jeg må nesten spørre deg. Tenkte du på, da du konstruerte dette spillet, at fireåringer skjeldent spiller spill alene sammen? Tenkte du på at det også skal sitte en mor, eller en far, der å spille? Tenkte du på hvor innmari kjedelig det er? Å kaste den terningen på nytt og på nytt? Å traske rundt på de samme feltene og aldri føle at man kommer noen vei?

Altså, for en fireåring er jo dette innmari moro. Man kaster en terning. Man teller til en, to, tre, fire, fem eller seks… Så teller man til en, to, tre, fire, fem eller seks en gang til mens man flytter mannen sin (som er rød). Forhåpentligvis, og da er jo lykken komplett, lander man på et dyrefelt. Får man en løve kan man ikke føle større lykke. Får man en isbjørn er man også ganske fornøyd, ja spenningen er til å ta å føle på i det man snur kortet.. Og når man har sett hva man får så skal man altså frakte dette dyret til rett sted på brettet. Legge det på plass og ta med seg dyret som ligger der. Underveis kan man også få med seg andre dyr. Kanskje apekatten. Eller slangen. Slangen er så kul!!! Når man så får plassert selen der selen hører hjemme.. Og får en brikke med pokal på. Jubelen vil ingen ende ta. Og man må telle sine pokaler. Og man må telle mamma sine pokaler. HVER ENESTE GANG…

Alt dette vet du jo. Og ideen er slett ikke dum altså. Fine bilder av dyrene, store felt å gå på. Men forsøkte du å spille spillet? Altså sette deg ned med en fireåring å spille det?? For om du hadde gjort det så ville du også visst hvor inn i hel…. laaaaaaaang tid det tar!!! Å først få kastet rett antall øyne på den terningen for å få samlet inn de dyra og så klare å treffe det ene feltet du skal treffe for å plassere det rett.

Og de bilfeltene. Rasende moro for fireåringen altså. Der dyrepasseren liksom plutselig skal kjøre bil og få gå dobbelt så langt som terningen viser. Prøvde du ut den funksjonen?? Gjorde du??

For du kan banne på at når du endelig har karret deg tvers over brettet etter å ha kastet enere og toere i en evighet. Karret deg bort til det området der den kule slangen (som fireåringen er grønn av misunnelse for at du klarte å få tak i) bor… Ja da kan du banne på at du havner på en sånn bil. Og når du har fire felt igjen til slangen så er du jo ikke interessert i å få lov å gå 12(!!) felter bortover fordi du må drasse rundt på en bil! Og ikke får du sette fra deg den jæv…. bilen før du har levert slangen!

Ikke hjelper det å sende det elendige spillet ditt med poden i barnehagen heller. Jeg øynet håp da han fire minutter etter at han kom inn døra hjemme, fortsatt med lua på og andpusten etter å ha løpt opp trappa med spillet i hendene utbrøt “Åh nei!!!!! Dæ mangla ein dyrebrikke!” Jeg la ansiktet i de riktige sørgmodige folder mens jeg jublet innvendig og sa at “ja ,slik går det når man tar med ting i barnehagen. Da blir de ødelagt og nå er det bare å kaste..”

Men tror du pokker ikke ungen fant brikken under sofaen? Han hadde bare hatt det så travelt når han gjorde brettet klart at en brikke hadde falt ned. “Førr æ passa jo på å få alt med mæ hjæm!!” Så da var det bare å sette seg ned til nok en god time med fantastisk moro.. “Elefanten!!!! Æ fikk elefanten!!!” Jada, jeg ser at du fikk elefanten, men du tok den jo bort fra feltet der jeg skal plassere flamingoen og da får jo ikke jeg noen ny dyrebrikke.. Fa.. også. Du har ikke bare skapt et ulidelig langtekkelig og kjedelig spill. Du har konstruert et spill der fireåringen knuser meg uten det minste snev av juks..

Og til sist.. Tenkte du på at når en fireåring spiller så er ikke spillet ferdig før siste dyr er plassert? Det hjelper jo alldeles ikke at han har fjorten pokaler og jeg har åtte. Påfuglen må på plassen sin! Og tror du man bare kan sette den helsikes påfuglen på plass? Nei! Det må kastes terning for sånn er det jo i bruksanvisningen! Vet du hvor mange ganger jeg måtte kaste terning for å få plassert den påfuglen? 28!!!!

Jeg håper du angrer dypt og oppriktig at du noen gang kom på ideen. Eller det vil si, det er for mildt. Jeg håper, inderlig og av hele mitt hjerte, at du sitter der, sammen med en fireåring som elsker ZooPanic like høyt som du hater det. Og at du spiller. Hver dag, gjerne flere ganger om dagen, det kan ikke spilles for ofte forstår du. Og at du smiler og heier og teller og forsøker å ikke tørne når du for trettiførste gang bommer på den pokkers pandaen. Det håper jeg! For det gjør nemlig vi. Og det er ennå to uker til mormor kommer…