For en gangs skyld..

Hei.

Jeg hadde egentlig ikke så store forhåpninger til ettermiddagen i dag. Planen var å få ut juletreet, for en viss ung dame på åtte måneder oppdaget det plutselig for tre dager siden. Og man kan si det sånn at en hel jul med manglende røsking i glitter og riving i kuler skulle tas igjen. Det har ikke manglet på innsats.

Så jeg så for meg litt stress med middag fordi vi som vanlig ble litt sene for å hente ungene, unger oppi og under juletreet i sin iver etter å rive ned pynten. Litt småkrangling mellom meg og henning om nødvendigheten av så mye pynt og hvem som burde støvsuge. Og resten av ettermiddagen regnet jeg med ville gå til krangling mellom ungene om hva de skulle se på tv, generelt høyt støynivå og den uungåelige krangelen om leggetid.

Men av og til. En skjelden gang. En av en million…

Vi fant ut at siden vi halv fire fortsatt ikke hadde en plan for middag og siden ungene fortsatt ikke var hentet at vi skulle ta middagen på kafe.

Og det er så fantastisk fint å spise middag på Heimsjyen. For vi kan jo ikke skryte på oss at vi ikke lager lyd når vi kommer. Fra Yme smeller opp døra og roper “æ vil ha is!!!” til han holder den igjen og vræler “æ vil ikke heim!” når vi skal gå. Men det gjør ikke noe. Cecilia smiler og sier hei og får oss til å føle at vi slett ikke er plagsomme gjester. Noe vi til tider MÅ være. For vi har ikke unger som sitter pent og stirrer på hendene sine til maten kommer. Men av og til gir vi dem mobilen med en Netflixfilm og da er de ganske rolige.

Men i dag…. Yme hadde jo med seg papirflyet sitt. Og det var ikke så mange der. Så da øvde han på å kaste papirfly helt til maten kom. Og det var jo “superkult!”

Og Isa. Hun fikk wrapsen servert akkurat som hun liker den. Uten salat, uten rømme, uten løk. Men med salsa, kylling, ost, mais, paprika, tomat og agurk.

Dis fikk, til sikkert enkelte leseres skrekk, smake pommes frites og var i et strålende humør når hun ikke tygget for livet og jeg og Henning koset oss, slappet av og lo helt på ekte flere ganger. Ok, litt masing på Yme for at han skulle spise og dempe stemmevolumet noe var det jo, men summa sumarum var det en veldig hyggelig seanse.

Kafeer der det er rom for unger som snakker litt høyt, sender et papirfly og spesialbestiller wrapsen HVER ENESTE GANG er så sinnsykt undervurdert. Og jeg er så glad for at akkurat en sånn er her. Nå skulle det vært tre sånne røde hjerter her og sånn…

Og videre…. Jeg sier igjen. En skjelden gang… En av en million..

Juletrehøstingen foregikk smertefri. Yme satt og spilte kulespillet sitt, Isa plukket ned kuler til hun var lei og så satte hun og Yme seg på kjøkkengulvet og spilte et spill. Uten å krangle. Uten å kjefte. Uten å bli uenige om terning, farge eller noe. I, hold dere fast, EN OG EN HALV TIME.

Dis på sin side krabbet rundt i den delen av stua juletreet ikke sto og utforsket det meste av Ymes biler og lærte seg i tillegg å reise seg opp og stå. Også hun meget stillferdig og uten å ymte frempå om foreldrenes gunst.

I lett sjokktilstand tok jeg en dusj sammen med Dis etter at alle spor av juletre var fjernet. Og sjokket ble ikke mindre av at Yme var klar for legging da jeg kom ut av dusjen og etter å ha lest hakkebakkeskog og sunget nattasang og gått ut av rommet hans så møtte jeg de to eldste. Ferdig på badet og klar for senga. Eir hadde til og med gitt Dis grøt.

Så nå sitter jeg her. Og gruer meg skikkelig til helga. For dette her kan rett og slett ikke vare. Antagelig har jeg tidenes våkenatt foran med der Eir til og med sikkert kommer til å gå i søvne. Og resten av helga kommer sikkert til å bli grusom… Neida er ikke pessimist, bare realist..

Men det var fint…. Sånn for en gangs skyld. Å ha det koselig en hel ettermiddag.