Hei.

Da Eir var sånn ganske nøyaktig like gammel som Dis er nå var vi en tur i lofoten. Hele slekta samlet til middag. Småsei og lever sto på menyen. De som har den minste lille forbindelse til nordnorge vet at småsei og lever moses med potet og smør og så legger man den salige blandingen på et flatbrød og nyter.

Jeg gav jo Eir en bit for at hun tidlig skulle introduseres for denne fantastiske delikatesse. Få minutter etterpå hørtes gisp rundt hele bordet og alle sluttet unisont å puste. Jeg tittet bort på Eir og så jo at ungen hadde satt flatbrød, fisk og lever i halsen. Jeg dunket henne i ryggen og stakk fingrene i munnen på henne og etter få sekunder (relativt udramatiske syntes jeg selv) så trakk forsamlingen sitt første pust på bortimot et halvt minutt. Og jeg fikk tidenes skyllebøtte av min søster.

Ikke for at jeg var så gal at jeg gav ungen flatbrød med lever og fisk. Men jeg var jo så rolig! Jeg kunne jo umulig være glad i ungen når jeg ikke hylte av hysteri og sprang rundt som en gal og ropte på hjelp.

Jeg parerte med at jeg ikke trodde at ungen ville fått puste mer av at jeg ble hysterisk, men talte for døve ører. Resten av ferien måtte stakkars Eir tilbringe oppi en oppblåsbar robåt. For hun kunne jo finne på å plukke en stein eller noe slikt fra bakken og putte i munnen. Hun var ikke særlig glad for å si det slik.

IMG_2443

Isa var utstyrt med evnen til å tygge lenge før hun fikk tenner og slapp slike drastiske beskyttelsestiltak som livbåter på tørt land.

IMG_8188

Og Yme var stort sett svært kritisk til hva han puttet i munnen, så lenge vi ikke snakker om meitemark eller andre eksotiske delikatesser.

Men i dag tror jeg det var like greit at tante ikke bor her lenger. Hun hadde nok antagelig tatt med seg Dis og levert bekymringsmelding til både den ene og den andre…

Man gjør jo ting med fjerdemann som man aldri kunne tenke seg med første. Som å ta ut av oppvaskmaskinen mens ungen kryper rundt på stuegulvet. Helt alene. Usikret (joda, trappegrinda var lukket) og med utforskertrang.

Jeg hadde akkurat snappet en liten video av den lille utforskeren under et bord da jeg så en liten hvit sak i handa hennes. Etter en middels intens kamp fikk jeg saken som viste seg å være en liten kvadratcentimeter stor bit fra en vedkubbe. “Bra jeg så den da!” tenkte jeg og snudde meg for å kaste den i vedkurven. Bak meg hørtes en merkelig lyd…

Noe som slett ikke så godt ut å svelge måtte være på tur ned svelget til Dis. Hun grimaserte, svelget, grimaserte mer, gispet og pustet generelt lite. Brakk seg og det så ut til å hjelpe fint lite.

Så jeg tok henne opp og dunket henne i ryggen uten at det hjalp nevneverdig. Et eller annet satt fast. Så dunket jeg mer og hun svelget mer og satte i tidenes vræl! Om det var fordi jeg slo eller om det gjorde vondt å svelge skal være uvisst. I allefall pustet hun tilnærmet normal når hun bare sluttet å vræle.

Så ammet vi en stund i sofaen og hun roet seg så det hele gikk aldeles utmerket.

Etterpå, mens hun sov i vogna snakket jeg og Henning om at vi må bli litt flinkere til å enten støvsuge gulvet eller i allefall se litt bedre etter hva som ligger rundt omkring.

Ettermiddag ble til kveld. Unger skulle legges. De store altså. Og Dis koste seg bare værre på gulvet med lekene sine. Men tror du ikke det igjen hørtes host og brekninger.

Dis hadde funnet en skatt! Ymes gjenglemte kveldsmat som han pent hadde satt fra seg på gulvteppet. Brødskive med gulost.

Nå så jeg raskt at Dis jo hadde full kontroll, så for at tante skal få enda mer å kjefte over så tok jeg bilder av hele seansen før jeg forskriftsmessig fjernet alle skumle brødsmuler.

Se hva jeg fant da!!
Se hva jeg fant da!!
Se hva jeg kan!
Se hva jeg kan!
Man putter det inn her ikke sant?
Man putter det inn her ikke sant?
Ok, litt hjelp takk...
Ok, litt hjelp takk…
Ferdig!
Ferdig!

 

Men jeg mener. Man kan jo ikke forvente at en unge skal lære seg å svelge mat uten at det blir litt brekninger og litt host? Da må de jo leve av velling til de er fem. Og det blir jo innmari kjedelig. På den andre siden så er det jo greit å vite hva man skal gjøre om noe virkelig setter seg helt fast, så ta en titt på denne videoen fra Norsk Luftambulanse.

(Når du klikker på filmen får man beskjed om at den må åpnes i youtube for den er låst for andre nettsider. Gi gjerne tilbakemelding om du ikke får sett den..)

 

 

3 Kommentarer on To dunk i ryggen….

  1. Vi prøver å la frøkna spise sjøl. Det liker svigermor dårlig.. Hun har panikk gjennom hele måltidet. Ganske slitsomt så sist fikk hun beskjed om å roe seg ned. Tror jeg fikk et par minuspoeng der men det lever jeg godt med.
    As we speak gumles det på ei brødskive MED skorpe på. Fysj og fy, hun er jo bare sju mnd.

  2. Jeg ser video på Youtube og nikker litt gjenkjennende til dine beskrivelser. Har riktignok kun født to barn, men merker man slapper litt mer av etterhvert. Det blir jo folk av de fleste, lissom.

    Hysterisk bra bilde av basseng på land, forresten!
    Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Enkel utfordring:My Profile

  3. Høres kjent ut! Vi har hatt noen sånne her også.. Verste var vel når morfar måtte holde hele treåringen opp ned for å få ut en eplebit. Ungen hadde vært nesten blå, men morfar er en rolig kar, holdt hoder kaldt og ordnet opp. Og det gikk jo fint. Ungen skreik, drakk litt vann og spiste opp resten av eplet. 🙂
    Lite spmål til legen: Jeg har lest at hvis små barn setter noe i halsen, må dunkes i ryggen dette fyker ut med trykk/fart, så skal barnet uansett til legesjekk. For da kan de få rift/sår på luftrøret som senere kan hovne opp, og da blir det jo dårlig med luft. Stemmer dette?
    Forøvrig digger jeg bloggen din! 🙂 🙂

Stengt for kommentarer.