Julebordshelg..

Hei.

Først må jeg jo bare få lov å takke for alle koselige kommentarer og tilbakemeldinger på mitt gjesteinnlegg inne hos Marte på bloggen Casa Kaos. Det var en smule nervepirrende å skulle publisere noe inne hos henne, men det gikk jo bra. Og etter kommentarer og tilbakemeldinger å dømme så er ikke jeg og Marte alene om å ønske husmorvikaren velkommen tilbake.

I helga hadde vi vår egen kjære husmorvikar i heimen. Nemlig mormor. Hun administrerte hus og de tre eldste ungene mens jeg, Henning og Dis dro på en omfattende julebordshelg.

Helgen startet med at vi tok hurtigruta ned til Trondheim. Ikke et vondt ord om de som hadde planlagt denne turen, men hurtigrute i desember og meg er en usedvandlig dårlig kombinasjon. Dog har vi jo prøvd det før og det gikk jo veldig bra. Så jeg tenkte at dersom jeg bare kjører på med samme kvalmestillende medisin som sist så må jo dette gå bra.

Kortversjonen er at det gjorde det IKKE. Allerede da vi kom ombord og andre som kom på begynte å gå av da de ikke garanterte et eneste anløp på Helgeland burde jeg har forstått at dette kom til å bli en prøvelse. Men jeg stolte jo på medisinen.

Skjønt, litt trivelig var jo hurtigruteturen. De gangene vi lå ved kai. Og heldigvis så foregikk alle måltider nettopp der. Så jeg mener at jeg var både sosial og hyggelig. Om enn noe grønnskimrende i ansiktet. Dis viste seg fra sin beste side og strålte omkapp med lysene i taket. Som en magnet som tiltrakk seg oppmerksomhet fra absolutt alle innenfor en radius av 50 meter var hun storfornøyd.

Men om noen skulle tro at Zofran fungerer mot sjøsyke i liten storm så kan jeg herved avkrefte det med en gang. Og jeg må si jeg følte meg litt mobbet. For min kollega og apoteket hadde rottet seg sammen. Det var nemlig ingen spurv jeg sloss mot der jeg dyttet innpå trippel dose. Det var mer en ildsprutende drage!

Ved frokosten, vel fortøyd i Trondheim var det flere av de andre som beskrev hvor koselig det var å bli vugget i søvn og at de våknet og ikke fikk sove når det ble roligere der midt på natta. Og at vugging jo var noe av sjarmen. Vel… Jeg kan komme på ganske mange ting som er mye mer sjarmerende enn å ligge å holde seg fast i ei køye, grønn i ansiktet mens det samme ansikt blir klasket løs på av diverse leker fra Lamaze..

Hvor var faren tenker du nok? Han satt vel i baren og sosialiserte med sine arbeidskolleger? Kunne ikke han tatt ungen i det minste?? Vel, til min store skadefryd (bedre menneske er jeg ikke) så lå han i nabokøya og hadde det ikke bedre han heller… Men siden jeg gjerne vil beholde gifteringen, legger jeg kun ut bilder av min egen elendighet. Er bildet uskarpt? Ja der ser dere hvordan det gynget..

Resten av helgen var lutter glede. Det er utrolig hvordan man setter pris på fast grunn under føttene etter et døgn på båt altså. Og vi hadde et usedvanlig trivelig og koselig julebord på Kvilhaugen gård. Og Dis vant festen. Jeg vil påstå at ungens sosiale evner langt overgår morens selv om jeg prøvde det jeg kunne å smile like sjarmerende til alle menn som gikk forbi. Dog fikk jeg langt fra samme respons… Mulig jeg har for mange tenner.

Hjemme skulle man jo tro at det satt tre barn som hadde savnet mamma og pappa enormt og som jublet uhemmet når vi kom hjem. Yme strakk seg så langt at han sa: “Æ har kanskje savna dåkker bittelitt mamma, mæn egentlig så har æ bærre kosa mæ i lammæ ho mormor!!”