Hei.
Mamma kunne i helga fortelle meg at mormor (min mormor) ønsket seg bildet jeg tok av henne og ungene i sommer, i julegave.
Det er slett ikke hvert år at Oldemor Inger har et julegaveønske så jeg tok gledelig imot beskjeden.
På tirsdag kveld skulle jeg printe bildet. I A4 størrelse. Spenningen i mitt indre var stor. Det er ikke alltid jeg, Mac’en og printeren spiller på lag. Den er liksom trådløs. Trådløs my ass! Man må minst ha to ledninger før den finner noe som helst og har Henning vært og liksom fikset noe så går det i allefall ikke. Men denne første kveld i desember var printeren grei og printet rett bilde, fra rett skuff, på rett papir og i rett størrelse.
Dog var bildet litt uklart når man kikket nøye på det så jeg var ikke helt fornøyd. Så jeg sa følgende til Henning. “Den printeren altså, den er ikke helt god. Det blir jo så dårlige bilder på den”
Det var da det begynte. Hele elendigheten.
Henning mente at det nok ikke var printeren. For denne printeren er så fantastisk at. Trådløs må vite og greier og greier. Det er nok heller jeg som ikke har stilt inn innstillingene for printing rett på mac’en.
“Men jeg har jo det!” Jeg er ikke særlig glad i å snakke med supporttelefonen til fagprogrammet på jobb. Heller ikke så ofte glad i å snakke med IT-avdelingen. De stiller sånne idiotspørsmål som: “Har du forsøkt å skru av og på?” “Har du i kontakten” Jeg mener. Jeg er ingen idiot når det kommer til data. Ikke det at jeg har treårig høyskole, det er mer livets skole som har lært meg data, men jeg vil påstå at jeg er sånn passe oppegående.
Så når det fra han, som satt bak iPaden sin i godstolen sier: “har du satt innstillingene til fotopapir og høy kvalitet?” Ja da er det mer så jeg får lyst til å ta kvelertak og stramme til.
Datatrøbbel gjør meg til et dårlig menneske. Jeg blir så innmari sur. På Henning! Og det er jo litt urettferdig. Litt.
Det ble værre. Etter at jeg med sammenbitte tenner freste at jeg selvfølgelig hadde gjort det spurte han vilket program jeg printet fra.
“Jeg åpner bildet og printer fra visningen.”
Dette var tydeligvis helt feil. Kjempefeil. Måtte jo bruke et program som var bedre enn forhåndsvisningen. Som Bilder.
“Bilder?” “Mener du iPhoto?”
Svaret fra Henning var like nedslående som det var fryktelig.
“Har du ikke oppgradert Mac’en til El Capitan?”
Hvordan skal man bare vite at det er kommet et nytt system som heter El Capitan og som man må oppgradere til? Hvorfor gjør ikke Mac’en slikt selv. Plinger i et hjørne og sier at nå må du oppdatere meg kjære venn.
“Du har sikkert fått en mail” Lysten til å kvele min bedre halvdel ble ikke mindre. Hvem er det som leser slike mailer da?
Jeg sendte noen iskalde blikk bortover og spurte om han i det hele tatt hadde tenkt å reise seg å hjelpe meg. Hva er vitsen med å ha noen som er hakket bedre enn deg selv på data når alt de gjør er å si “gjør ditt og datt”. Man kan ikke gjøre hverken ditt eller datt når man ikke finner ditten og datten man skal gjøre det med.
“Bilder sorterer på masse forskjellige måter og det er så bra. Jeg la jo frem en slik bok til deg.”
Kuldegysninger nedover ryggen. Skulle et program bare rote til sorteringen av bildene mine. Som jeg forøvrig har alt for mange av og som jeg med sorg i hjertet måtte kopiere ut på en sånn portabel disk. Nå har jeg jo bare speilrefleksbildene fra 2015 pent lagt i foldere etter måneder og så alle mobilbildene i iPhoto. Redselen for hva Bilder kunne finne på å gjøre var stor. og en sånn bok. Sånne instruksjonsbøker er jo innmari kjedelige. Det er så mye bedre at Henning leser dem og så svarer kort og presist hva jeg skal gjøre når jeg ikke får ting til.
Det er for liten plass på disken til å innstallere El Capitan, rydd plass…
Beskjeden som lyste mot meg fikk meg atter en gang til å bli en svært dårlig versjon av meg selv. Jeg vet jo at det ikke er Hennings feil at disken min er puslete og liten. Men altså, det var han som gav meg den i julegave!! Så, jo, jeg føler meg helt berettiget til å skylde på ham.
“Da må du slette noen programmer du ikke bruker da..”
Program?? Her er ingen program eller apper innstallert. Det er det jo ikke plass til.
“Men da må du jo kopiere ut noen bilder da. Du trenger ikke å ha alt liggende på maskinen. Tok du ikke masse bilder over på portabel disk? Har du dem ikke i iCloud?”
På dette tidspunktet hadde jeg mest lyst til å gråte. Og gråte var akkurat det Dis gjorde. Hun var på ingen måte interessert i hverken diskstørrelse eller annet. Så jeg tok henne med og gikk og la oss. (vi må sove inntil en pupp må vite, ikke bare sovne der, sove der…)
Dagen etter var Henning på jobb. Like greit. Jeg kjempet en hard kamp med meg selv. Og etter et par timers intens diskusjon kom jeg frem til at jeg kunne vurdere å fjerne mobilbildene fra 2013 og 2014 fra Mac’en. Etter å ha kopiert dem ut til portabel disk og forvisset meg fire ganger om at de lå i iCloud selvfølgelig. Og lastet dem opp til Eurofoto.
Det ble plass til El Capitan og Bilder rotet selvfølgelig til sorteringen min. Men jeg fikk printet bilde både til oldemor Inger og til de andre oldeforeldrene. (som ikke leser blogg så jeg har altså ikke avslørt noe, og skulle noen andre slektninger lese så holder dere munn!)
Når Henning kom hjem fra jobb viste jeg han to nye bilder jeg nå hadde printet ut. Fra Bilder. Programmet som liksom skulle være så mye bedre. Det var ikke noe bedre. Det var akkurat likedan. Om mulig var det færre muligheter til innstillinger.
“Hm, kanskje vi må prøve å rense printeren da?”
Det blir ingen rensing av printer. Jeg har satt de bittelitt dårlige bildene i ramme. Og jeg har pakket dem inn og jeg har tenkt å sende dem i dag. Resten av dagen skal jeg bruke til å sortere bilder på Mac’en og være sur på verden som ikke forstår meg.