Faddere….

Hei.

For noen måneder siden hadde Ørjan Burøe en post på bloggen sin som gjorde meg litt trist. Den handlet om det å bli valgt til å være fadder. I følge Burøe så var dette noe man for all del måtte forsøke å styre unna. Det var bare trøbbel, forpliktelser og et pengesluk. Nå hadde han et poeng tilslutt med at man jo heller kunne bli planfadder, slik at jeg tar forbehold om at han ikke egentlig synes det er helt ræva å bli forespurt om å være fadder.

Vi har jo fire barn. Som alle er døpt. Og som alle har fler eller færre faddere. Men en ting har de felles. Alle fire har Marte og Elizabeth i fadderkorpset. Superfadderne! Fadderne som er venner jeg fikk under turnus i Sverige. Som vi stort sett bare møter en eller to ganger i årret, men gjett om det er kvalitetstid når vi endelig møtes. Og jeg tenker at stakkars Burøe. Eller stakkars de ungene han evt er fadder til om det han skrev virkelig gjenspeiler det han mente.

I vår verden er i allefall faddere supert å ha. De er et par ekstra voksne som ungene er glade i og som gir dem massevis av kjærlighet tilbake.

Det er noen som alltid lager smuldrepai når man endelig sees igjen. År etter år etter år..

… etter først å ha plukket bærene som skal i paien da..

Og det er noen som alltid har plass til en unge til på det obligatoriske sommerbildet..

Det er også noen som kan høre på hva man har å si når foreldrene ikke gidder mer..

Eller lese boka som foreldrene er drit lei av som om det var første gang man leste den…

Og ikke minst gidder å se flere episoder mikkes klubbhus.

Det er noen som med hele seg viser hvor interessant, morsom og fantastisk akkurat du er..

Og som  kan være fullt og helt på ungenes lag og lage tullebilder når mammaen fortvilt prøver å få et fint bilde til kalenderen..

Er man litt smart så velger man også faddere som har sin egen hytte. Noe som betaler seg stort.. Eir har både hatt sin første tur i bæremeis, sin første skitur og sin første snøhule sammen med fadderne. Og oss. Vi var også der altså.

Fadder er et fantastisk tilskudd til familie og har en egenverdi som langt, langt strekker seg utover telefoner på bursdager og en ekstra gave under juletreet.

Men når vi snakker om bursdager, Eir ble ni år for et par uker siden. Og hva gir man til bortskjemte unger som har alt? Jo, flybiletter.

Så i kveld skal faren kjøre ei spent, nervøs, lykkelig, bittebittelitt redd, fnisete, oppspilt og ekstatisk jente til flyplassen i Bodø og sette henne på et fly. I motsatt ende står en fadder som nok også er litt spent, lykkelig og bittelitt nervøs. For det er jo nå det begynner. Det virkelige fadderlivet. Det som har vært målet helt siden denne dagen her:

Eir skal reise helt alene til fadderne og være der hele helgen. Om fadderne helt vet hva de har i vente er jeg usikker på, en niåring som tror hun fylte femten kan jo være en utfordring. Dog vet jeg de takler det. De er jo superfadderne! Og jeg er i utrolig takknemlig for at det finnes superfaddere. Som stiller opp med hus, mat og seg selv og gir Eir verdens beste bursdagsgave fra oss. En helg med dem. Jeg gleder meg til å hente henne på søndag. Og heldigvis er jeg ikke utstyrt med sånne nervøse gener så jeg klarer helt fint å bare glede meg sammen med Eir og er ikke bekymret i det hele tatt.

Og jeg gleder meg til årene fremover når flere slike reiser finner sted, når Isa skal avgårde og prøve vingene sine og ikke minst Yme som garantert skal være med dem på hyttetur og snekre tak på utedoen. Helt uten mamma og pappa. For å lage minner og bygge selvstendighet.

For det er målet ikke sant? Trygge unger, med selvtillit og trygghet. Og det får de ikke med foreldrer som fotfølger og hele tiden holder dem i handa. Så da er det jo fint da, at man kan ha faddere. Som er på ungenes lag og som er en av dem. Som kan være stødig og trygg og voksen, men som ikke er mamma og pappa. Men SÅ MYE KULERE!!

Og så håper jeg at jeg en dag står på flyplassen her og venter. Slik at jeg kan være kul jeg også.