Er du landsviker eller rasist?

Hei.

Den siste tiden har jeg lest mye. Ikke bøker, men på nettet. Jeg har lest facebookstatuser og jeg har lest kommentarfelt. Jeg har lest blogginnlegg og jeg har lest artikler. Jeg har lest aviser og jeg har lest nettsider som mener avisene er venstrevridde og ikke tør skrive sannheten. Og jeg blir litt trist og jeg blir litt redd. Og bittelitt sint.

Nå tror jeg jo at de som har skrevet det jeg har lest også er triste, sinte og redde. Men av helt andre grunner.

For der jeg blir trist av å lese om aggresjon, hatfulle ytringer, fremmedfientlighet og til tider også rasisme, så blir de lei seg av å se det de mener er min naivitet, snillisme, landsforæderi og underkastelse av islam.

Når jeg blir redd for at disse holdningene holder på å løpe løpsk, at nordmenn har glemt at det faktisk også gjemmer seg mennesker i nød i migrasjonsmengden så er de redde for at vi nå ser Norges undergang og at muslimene kommer og tar oss, en gang for alle.

Og jeg har egentlig mistet litt håpet om at det finnes en middelvei i dette. Den middelveien jeg selv mener jeg står ganske plantet på. For sidene står steilt. Enten karakteriseres du som landssviker som vil ha fri flyt av innvandring, åpne grenser og kullkasting av norske verdier og norsk kultur. Eller så er du en renspikka rasist som vil lukke landet hermetisk og ikke ta imot en eneste flyktning. Med mindre han er veldig veldig kristen og liker norsk mat og kan snakke norsk før han setter foten over grensa.

Og jeg tenker, er vi virkelig der? Har jeg virkelig kun valget mellom å være landssviker eller rasist?

Kan jeg ikke mene at vi har plass til ganske mange fler flyktinger i dette landet, men samtidig også mene at ganske mange faktisk må sendes ut igjen? Kan jeg ikke mene at det er en berikelse at ungene får lære om andre religioner på skola samtidig som jeg synes det er viktig å ta dem med i kirka? Kan jeg ikke få påpeke at de fleste voldtekter her i landet begås av fulle unge norske gutter på fest samtidig som at jeg mener at man må jobbe i innvandrergrupper for å endre det kinneundertrykkende kvinnesynet mange innvandrermenn har? Kan jeg ikke lage en pizza uten skinke i ungenes bursdag og en med skinke uten at jeg av den grunn har kastet norge og kristendommen på båten? Enkelte ting må man ta klart avstand fra. Som terror, lemlesting og tvang. Andre ting må det kunne være rom for. Som at folk får velge selv hvordan de vil kle seg, hvilken gud de skal tro på og hvilken mat de skal spise. Og har jeg ikke lov å si at jeg fordømmer Israels okkupasjon av Palestina, men at jeg samtidig fordømmer Hamas sine bomber som går motsatt vei?

Før valget i høst var “hele befolkningen” over seg positive til flykninger og snillismen og godheten rådde. Nå har “hele befolkningen” skiftet mening og blitt kyniske og kalde? Kynisk og kald som i medias ord. Mange vil vel heller si at de har våknet fra drømmesøvnen og blitt realistiske.

Vel, jeg har ikke skiftet en eneste mening, jeg mener nøyaktig det samme nå som da. Ikke har jeg våknet fra noen drømmesøvn heller og jeg mener bestemt at jeg alltid har vært ganske realistisk i min tankegang.

Jeg velger å tro at “de fleste av oss” ikke befinner seg ytterst til hverken den ene eller den andre kanten. Men skal man få lov å være med i diskusjonen så  er det vist uhørt å prøve å se en sak fra to sider. Man må velge en…

Beklager, det får jeg dessverre ikke til. For verden er ikke sort/hvit. Den er, klisjeaktig nok, full av gråtoner. Så jeg kommer til å fortsette å lese begge sider, fortsette å diskutere med min “på den ene side og på den andre side”-argumentasjon. Til forargelse for mange, mest meg selv da jeg jo ofte ender opp med å ikke diskutere med noen fordi det er helt håpløst å diskutere med folk som har “sannheten” så veldig klar. Så jeg håper at dere andre der ute, som også serverer pizza uten skinke i barnebursdagen, uten større tanke bak det enn at alle ungene skal kose seg og spise, melder dere på og skriver et og annet ord i kommentarfeltene. Så kanskje, kanskje noen av gråtonene til slutt blir synlige.