Nå kommer jula!

Hei.

Som de mest oppvakte av dere vet, så er jo undertegnede hjemme i permisjon. Og det medfører jo en del positive ting. Som en gylden anledning til å en gang for alle ha den perfekte advent og førjulstid. En førjulstid der vi bare skal kose oss, lage hjemmestrikkede julegaver og ha goooood tid.

Jeg begynner å innse at tiden løper fra meg og at om jeg ikke snart får ut fingeren så blir alt like stresset og kaotisk som vanlig og jeg står der natt til julaften og forsøker fortvilt å få plassert ut de siste nissene.

Så på mandag uttalte jeg ordene Henning aller minst i hele verden ville høre: “skal vi ta en tur på loftet og ta ned adventseskene?”

Før Henning fikk vridd ansiktet tilbake i normale folder fra den grimasen som umiddelbart forkrøplet ansiktet hans var ungene i fyr og flamme. Isa sang Glade jul på et volum selv lydteknikerne i Oslo spektrum ville beundre, Yme løp rundt seg selv og ropte “er det jul? ER DET JUL????” og Dis stemte i med noen passende hvin..  Eir spurtet opp og var klar med hodelykt og stige lenge før faren hadde kommet seg opp av godstolen. Det var ikke mye varme i stemmen som uttalte “ser du hva du har satt i gang??” når han med tunge skritt gikk opp trappa.

Ned kom eske etter eske og Eirs “skal vi ikke ha ned elgen???” ble møtt av et kontant NEI!! fra faren. (Elgen er altså en elektrisk rudolf som bor i en strømpe og som synger rudolf er rød på nesen mens den vifter med hornene) Alt etter hvor tidlig den hentes ned jo mer drita full høres denne elgen ut utover desember når batteriene endelig begynner å ta kveld.

I allefall, eska med nisseklær ble åpnet og i år som i fjor var det meste smått og måtte flyttes ned en unge. Henning lurte på når jeg egentlig hadde tenkt å slutte med å kle opp ungene som nisser på de julekortene og jeg svarte aldri. Isa tok nå helt av og svirret rundt i nissekjole mens Glade jul var erstattet av På låven sitter nissen. Nå trestemt da Eir og Yme stemte i. Dis, litt forvirret visste ikke helt om hun skulle le eller gråte.

Heldigvis for faren som nå satt med hodet i hendene og mumlet “herrgud, dette skal vare i to måneder!” skulle jentene på korøvelse. Yme på sin side tok ansvar og prøvde så godt han kunne å instruere Dis i den forestående opplevelsen: julekortfotografering! “Du må sei SMIIIIIIIIIIIL!!!!”

Etter hvert som kvelden skred frem ble det fotografering. Sin vane tro skiftet Henning, hjelpsom som han er, til den gode linsa på kameraet. Den jeg ikke får til å bruke. Men som egentlig tar de beste bildene. Jeg skiftet tilbake igjen etter litt surmuling og tok bilder der alle fire får helt hvite ansikter pga blitsen. Eir og Isa vet at de har EN oppgave å konsentrere seg om, det er å se rett frem og smile. Og den utførte de til punkt og prikke. Yme, overivrig og full av julestemning var veldig usikker på hvor han gjorde seg best på bildet og brukte opp de fleste av smilene til Dis på å forflytte seg fra venstre til høyre i bildet. Men alt i alt gikk årets fotografering over all forventning.

Videre plan nå er å ha huset ferdig pynta første søndag i advent. Arbeidshjelp er allerede innkalt helga før. Samme hva Henning sier, jul blir det. Og så skal jeg koooooooose meg med baking, julesang, glade unger og julestemning hele desember. Bare fordi jeg kan!