Hei.

Da jeg i tretiden på natta 11 mai lå på fødestua og forberedte min tale til overlegen om å få et keisersnitt var det mange desperate tanker som svirret rundt. “Dette her går ikke, det gjør for vondt, dette klarer jeg ikke, denne ungen kommer aldri ut av seg selv” Overlegen var enig med meg, ungen kom ikke ut, fosterlyden var ikke bra, keisersnitt var løsningen.

Men hun kunne sagt det motsatte. Hun kunne sagt at fosteret ikke viste det minste tegn på stress, hun hadde det helt fint der inne og ting gikk sakte, sakte, men fremover og at det var langt unna punktet der keisersnitt var nødvendig. Og hun ville sikkert tilbudt meg en eller annen latterlig smertelindring som jeg ville ha hatt lyst å kaste i trynet på henne. Men hun ville gjort jobben sin. Hun ville ha gjort en medisinsk begrunnet vurdering på om keisersnitt var nødvendig eller ikke. Og HUN ville tatt avgjørelsen. Hun ville ikke overlatt den til en mor (som dog i mitt tilfelle har en viss medisinsk bakgrunn) som der og da ikke evner å ta inn over seg alle aspekt.

I Tidsskriftet (for legeforeningen) kan man lese:

Privatlege Lars Thalian Backer (1812-84) utførte 20. august 1843 det første kjente keisersnitt i Norge. Operasjonen ble utført i pasientens hjem i Lardal i Vestfold på en 27 år gammel kvinne som hadde vært i fødsel i seks døgn. Resultatet var ingen suksess, kvinnen ble forløst med dødfødte tvillinger, og hun døde selv 2 1/2 døgn etter operasjonen.

Gjennom hele 1800-tallet var keisersnittet en farefull operasjon grunnet infeksjon, blødning og blodpropp, og bare 26 operasjoner er kjent i Norge, den første på sykehus i 1852. Det første keisersnitt her i landet med et levende barn som resultat ble utført i 1849, og den første moren som overlevde ble forløst så sent som i 1890

Heldigvis har legevitenskapen og operasjonsteknikkene kommet et stykke siden da. Men har vi virkelig kommet så langt at kvinner selv skal bestemme om man skal forløses med keisersnitt eller ikke? Definitivt nei. Allikevel dukker det stadig vekk opp stemmer som mener det. At dette bør være opp til kvinnen, og ikke legen å bestemme. Den siste jeg leste var en bloggpost av Loni. “Vi må selv få bestemme hvordan vi forløser våre barn” Det er mye i blogginnlegget jeg kan være enig i. At damer som har tatt keisersnitt ikke skal sees ned på, at man har hatt en helt likeverdig opplevelse av å gi liv til et barn, osv. Men jeg er så innmari uenig i at kvinner selv skal bestemme dette.

Klart det finnes gode grunner til planlagt keisersnitt. Ekstrem fødselsangst er en av disse. Men den avgjørelsen kan ikke tas i uke 12. Det er uendelig mye som kan endre seg, også med ens egen psyke og angst i de månedene et svarngerskap varer.

Heldigvis ansees et keisersnitt i dag for å være et relativt enkelt inngrep. Men det er faktisk ganske uomtvistelig slik at dersom det ikke er komplikasjoner under den vaginale fødselen så er vaginal fødsel mindre risikabelt både for mor og barn. Barnet har helt klart best av å komme vaginalt, først og fremst med tanke på respirasjonen. Selv hos barn født til termin (uke 37 – 38) er det fem ganger så høy risiko for alvorlige respirasjonsproblemer etter elektivt keisersnitt som etter planlagt vaginal fødsel.

For mor er det mye kortere rekovalesenstid etter en vaginal fødsel. For min egen del syntes jeg det var helt pyton å ikke ha lov å løfte Yme opp i fanget på seks uker. For en liten, litt småsjalu treåring så er seks uker leeeenge å vente på at mamma skal løfte deg. Men det er jo bare en bagatell. Sårinfeksjoner, sammenvoksninger i buken, brokk i operasjonssåret er jo litt værre. Heldigvis går det som regel utmerket. Det er uansett en risiko som er unødvendig å utsette seg for om man ikke er nødt.

Det er også mange farer ved en vaginal fødsel, og jeg kaller den vaginal, ikke naturlig, for jeg synes ikke alle keisere og keiserinner rundt omkring skal føle at de kom til verden på en unaturlig måte. Men barnet må ut, og det har fra tidenes morgen kommet ut fødselskanalen og kroppen er faktisk konstuert med dette for øyet.

Jeg takker min skaper for at keisersnitt finnes. Det er en fantastisk livreddende behandling som har reddet utallige menneskeliv etter dets mer blodige start på 1700-tallet. Men det er nettopp det det er først og fremst: livreddende behandling når det ikke går vaginalt. Og det er gynekologen som er den som kan vurdere når gevinsten er større enn risikoen for komplikasjoner. Og før nettrollene tar av: planlagte keisersnitt er ikke livreddene, men riktig behandling det også, når det i visse tilfeller vurders slik av helsepersonell.

Jeg synes egentlig hele diskusjoen om hvem som skal bestemme er litt absurd. Det er for eksempel ikke et spørsmål om hvem som skal ta avgjørelsen på om nyresteinen må hentes ut manuelt, når hjerteklaffen må byttes ut, når blindtarmen må fjernes. Så hvorfor er det et spørsmål om hvem som skal bestemme når man skal sprette opp ei livmor og hente ut en unge?

 

IMG_7500

7 Kommentarer on Å sprette opp ei livmor er vel en grei sak….

  1. Noen avgjørelser overlater jeg lett til noen andre. Liv og død, lissom…..

    utover det satt jeg stor pris på legens vurdering mht til begge mine prolapsoperasjoner. Var riktignok ikke liv og død, der var jeg med og drodlet, valgte å følge medisinsk kompetanse der også.
    Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Casual FridayMy Profile

    • Jer er helt med på at man skal lytte til pasienten og ta denne med på råd når man kan, men beslutningen om å sette skalpellen i huden…. Den er til syvende og sist alltid kirurgens 🙂

  2. Helt enig, problemet er vel egentlig størst når de som holder kniven er uenige 😁

Stengt for kommentarer.